En begivenhet av de absolutt sjeldne, må man kunne si omkonserten med KSO i Kilden torsdag kveld. Én symfoni på programmet:Sjostakovitsjs femte og mest berømte, fra skjebneåret 1937 da terroren var somverst i Stalins Sovjet. Symfonien fikk en fantastisk flott fremførelse underden unge dirigenten Cathrine Winnes – for å være litt billig i ordleken: Winnesvant! Så er det sagt.
Men da hun svett og sikkert dønn sliten slo av etter denvoldsomme sistesatsen, hadde det gått tre stive timer siden vi inntok plassenei konsertsalen. Symfonien varer i omtrent 50 minutter. Pausen var ikke unormaltlang. Innledningsforedraget varte nesten dobbelt så lenge som kveldens verk.
Jeg tør si det, siden jeg selv er gammel pedagog: Det erlivsfarlig å slippe gamle pedagoger løs på en scene. De har jo ikke skolensringeklokke som avslutter timen nådeløst selv om en er midt i en setning. Medfrie tøyler har slike lett for å renne over av alt det som ligger på hjertet.
Slik var det med professor i musikk Jon-Roar Bjørkvold iKilden torsdag kveld. NRK gjorde opptak av evenementet og kommer ganske sikkerttil å redigere kraftig i det hele før de sender det på Hovedscenen en gang tilhøsten. Men foredraget var utmerket det, spennende, innholdsrikt, kunnskapsriktog illustrert av fullt orkester. Jeg nøt hvert øyeblikk. Fikk påminnelser omLeonard Bernsteins fantastiske formidlingskonserter på TV på 60-tallet. Ellermagister Jon Medbøes nesten skandaløse formidling av Mozart i Klubben en gangpå slutten av 1960-tallet. Moro var det, og tiden gikk uten at man merket det.Synd var det at svært mange klaget over dårlig lyd. Svært mye av Bjørkvoldstale forsvant i mumling. Lydpersonen burde ha rettet opp dette.
Og under selve symfonien slo det meg at selv om Bjørkvoldhadde styrt våre muligheter for opplevelse ganske kraftig med sin tolkning, sååpnet Sjostakovitsj for enda større vyer, også noen rent musikalske som slettikke kan formuleres i ord.