Hans Fredrik Dahl (f. 1939) har gjennom et par mannsaldre vært en av de ledende intellektuelle i dette landet, stadig synlig og særdeles produktiv, med store kunnskaper, sterke og radikale meninger, formidlet med stringens og sterk formuleringsevne, noen vil legge til arroganse. Oppvekst som professorsønn i intellektuelt stimulerende omgivelser , der mange slektninger og venner var eller ble offentlige personer, var selvsagt en god start i livet. Bakgrunnen i et typisk borgerskap pekte ikke umiddeltbart pekte mot den radikale sti han kom til å følge, det vil si miljøet rundt forlaget Pax, tidsskriftet Konstrast og etter hvert Dagbladet, der han var kulturredaktør 1978-85. Dahl er grunnleggeren av mediehistoriefaget i Norge. Han har skrevet NRKs historie, redigert verket om norsk presses historieog ledet en rekke større forskningsprosjektet i kulturfeltet. Det er likevel som krigshistoriker, ofte omstridt, de fleste vil kjenne ham, blant annet for biografien om Quisling. Professoren har våget å stille spørsmål ved mange vedtatte "sannheter" om krigen.
Når han nå gir ut en erindringsboken "Pax til paven. Minner om meninger", er det interessant å se hvor tilsynelatende friksjonsløst han med sin borgerlige bakgrunn beveget seg over i de radikale miljøene. For seks år siden ble han alvorlig syk. Like lett synes han å ha konvertert til katolisismen. Men her var der en klangbunn.
Dahls eldre bror Jac(ob) hadde konvertert og gått i kloster allerede på 1950-tallet, utgangspunktet for deres felles bok "Kalt til stillhet: min bror Dom Filip" (2005). Likevel, det var ikke så få som forbløffet forstod at den kulturradikale Dahl med meninger langt ned i marxismen, meldte overgang til paven. Den katolske kirke er mektig og bakstreversk i mangt og meget, men også kulturåpen og elastisk, og Dahl begrunner sin valg og sitt syn på moderkirken i bokens etter mitt syn mest interessante kapittel.
Hans Fredrik Dahl redegjør, som vanlig velformulert, med en viss distanse om sin vei gjennom livet og hva som har formet ham. Sammen med festskriftet til 70-årsdagen i 2009, "Det elegante uromoment", gir det en god oversikt over hans allsidige virke. Om omvendelsen skriver han mer personlig. Så helt lett å forstå er det ikke, men valget avtvinger respekt. Her kan han i alle fall ikke beskyldes for arroganse.
