Jeg vil gjerne berømme Kim Robert Danielsen og Trond Randøy for å ha startet det som bør bli hoveddebatten om hvordan en eventuell filmby-strategi kan se ut for Kristiansand, og hvorvidt Cultiva skal se det som sin oppgave å spille en rolle i en slik. Samtidig vil jeg beklage at de samme to går rett i den første og mest synlige grøfta de kunne klare å dumpe oppi. Nemlig å begrense ordet «film» til å bety halvannen timer lange underholdningsfortellinger for visning i kinosaler, med eller uten «budskap», og ordet «filmby» som et sted hvor skuespillerne i slike fortellinger bor. For all del: Jeg er ikke motstander av kinofilmer, heller ikke at de produseres i Kristiansand. Men jeg tror ikke at en så snever «filmdefinisjon» bør ligge til grunn for strategidiskusjonen. Filmindustri er som all annen industri i rivende utvikling. Her som i andre bransjer er det gamle og storslagne mer iøynefallende enn det nye og spirende. Men det er i den siste kategorien de framtidige arbeidsplassene ligger. Jeg mener at Kristiansand må definere «film» som fortellinger med levende bilder. I tillegg til tradisjonelle kinofilmer må vi tenke tradisjonelle tv-produksjoner, tradisjonelle og nye formater innen undervisningsfilm, opplysnings— og instruksjonsfilmer, reklamefilm, videokunst, film for museumsinstallasjoner, film i forvaltning, politisk film, film som verktøy i medisinsk behandling og så videre og så videre. Det kan vi gjøre fordi den rivende utviklingen innen filmindustrien har to helt sentrale hovedtrekk:For det første: Alt «flyter sammen», alt konvergerer. Digital produksjon og distribusjon er i ferd med å bli enerådende innen all filmskaping og -visning. Dette er mye mer enn et praktisk og teknisk spørsmål. Det fjerner blant annet hovedårsaken til de tradisjonelle skillene mellom film og TV, både på skapersiden og på forbrukersiden. Danielsen/Randøy påpeker viktige momenter ved den mest synlige, storslagne og tradisjonelle produksjonslinjen innenfor filmindustrien. Men - med fare for å være uærbødig - å si at filmindustri er ulønnsom er som å si at oksehalesuppe er for dyrt fordi man må slakte hele stuten hver gang. Jeg mener at Kristiansands «definisjon» av en filmby må være by som klarer å markere seg som ei kompetanseklynge av næringer som til sammen er i stand til å påta seg alt fra utvikling og skaping, via produksjon til markedsføring, salg og distribusjon av fortellinger med levende bilder - til alle nåværende og framtidige markedsområder. For det andre: Framtida er lys. Billedfortellinger vil bli viktigere og viktigere former for kommunikasjon mellom mennesker - også det av helt praktiske årsaker. Bredbåndsutvikling - gjennom kabler og trådløst - og digital distribusjon av levende bilder gjør det enklere og billigere å fortelle med bilder og bringe fortellingene helt fram til mottaker. Og dess flere som gjør det, dess større blir behovet for å utvikle nye billedfortellinger. Det gjelder alle som har noe å fortelle, enten de brenner for kunst, matematikk, eksistensielle spørsmål eller «ringer av selvtillit». Jeg er enig med Danielsen/Randøy i at Kristiansand per i dag ikke har spesielle forutsetninger for å bli et nytt Hollywood. (Det hadde ikke Hollywood heller). Men vi har svært gode muligheter til å utvikle nye lønnsomme arbeidsplasser hvis vi frigjør oss fra «ungpikedrømmenes» filmindustri. For det første: Kristiansand bør tenke annerledes og langsiktig. Blant det nye som spirer kan det ligge som treffer et internasjonalt marked om tre eller fem eller ti år. Lag gjerne spillefilmer - men ikke tenk at det er målet. Spillefilmer er som store anleggsarbeider: Det er ikke byggeperiodene som er viktigst, det er de verkstedene og de kunnskapene og de ideene som blir igjen i bygda når broa eller dammen er ferdig. Kristiansand har landets første server som både kan lagre fortellinger i levende bilder og distribuere dem som svar på enkle tastetrykk til kinosaler, tv-apparater, pc-er og alle andre framtidige digitale brukerapparater. Betydningen av dette rent praktiske redskapet er etter mitt syn ikke fullt ut forstått i filmbransjen, og det er veldig viktig at Cultiva-styret forstår det før stategiske beslutninger tas. Denne serveren eies formelt av Agder Energi. Men den er et resultat av at 30 sørlandskommuner i sin tid valgte å satse felles på bredbånd istedet for å «drikke opp» energiverkenes akkumulerte overskudd. Rundt serveren er det allerede vokst fram flere interessante deler av framtidas filmindustri: Norgesfilm forvalter og distribuerer hele filmarkivet til Statens Filminstitutt. iVisjon bruker den til utleie av filmer til abonnenter på sitt bredbånds-tv-nett - som også er ett av landets første slike. I tillegg bruker en rekke utviklingsprosjekter innen undervisningssektoren serveren til forsøk med nye, billedbaserte undervisningsverktøy. Rundt denne serveren kan Kristiansand bygge opp utviklingsmiljøer for nye interaktive filmformater for en uendelig lang rekke nye markeder. Og lykkes det å frambringe ideer, vil behovet for skapende arbeid og produksjonsressurser øke sterkt. Mitt poeng er at Kristiansand kan bli en filmby med mange nye og lønnsomme arbeidsplasser, forutsatt at det tenkes praktisk og hverdagslig, at det satses på bredde og at strategien er dristig i den forstand at den er framtidsrettet. Fra deler av det eksisterende film/tv/multimediemiljøet i Kristiansand har vi forsøkt å gjøre disse synspunktene kjent for Filmby-utrederne under deres arbeid. Vi var bekymret for at utredningen skulle få en slik perspektivløshet som Danielsen/Randøy argumenterer imot. Men etter mitt syn fikk den ikke det. Utredningen favner mye mer enn de Danielsen/Randøy har funnet. I tillegg ivaretar den et stort poeng. Nemlig dette: I «subjektive bransjer» som filmindustrien er det ikke nok å være en filmby. Byen må oppfattes slik også. Og det er der gevinsten av en serie spillefilmer er viktig. Det er ikke dumt å iverksette en «anleggsperiode» i filmbyen, selv om de enkelte «broene» eller «dammene» må finansieres offentlig. Særlig ikke slik utredningen foreslår - at om 20 prosent av finansieringen kommer fra Cultiva så skal 80 prosent av totalbudsjettet brukes i Kristiansand. For anleggene vil styrke eksisterende bedrifter og dra nye talenter til byen, og når de er ferdige med suppa si kan vi andre dele stuten.Ungpikedrømmer er ikke noe å bygge en strategi på. Men de egner seg godt til merkevarebygging.