BOK
Den fjerde regelen
Forfattere: Ian Caldwell og Dustin Thomason
Thriller
Forlag: Pantagruel
Mye unødvendig pjatt i rebusaktig jakt på stor kulturarv.
Denne thrilleren følger i kjølvannet til romanen om Da Vinci-koden: Her handler det om to studenters jakt på en hemmelig krypt. Der er en av våre største kulturarver reddet unna. Hvilket vil si at de vesentligste akademiske verkene frem til ca. år 1400 ligger der. De ble reddet unna av en forfatter/vitenskapsmann.
Hans assistent nedtegnet hvor denne skatten ligger. Men han gjorde det ikke lett for etterslekten. Det kreves skarpe og kunnskapsrike hoder for å knekke gåten.
Kodemønstrene hentes blant annet fra malekunsten, matematikken, astronomien.
Den ene av de to studentene er arvelig belastet: Hans far brukte hele sitt voksne liv på å knekke denne gåten, uten å lykkes. Han har også tilleggsvansker: Kjæresten krever at han må velge mellom henne og Gåten.
Dette føles blekt og tidvis slapt. Det slappe ligger i den dramaturgiske strukturen. Det er mye unødvendigheter og pjatt her.
Det bleke ligger i avviklingen. Stilen og tonen i miljøskildring, situasjonsbeskrivelser og mennesketegning er flat og kommungrå, dette hever seg aldri opp og biter deg. Det eneste, faktisk, som er tilbake av positivitet, er selve rebusløpet. Det momentet kan kanskje antenne langt flere mennesker enn undertegnede tror.
Men dét er vel ikke nok til å skrive en bok og definere den som thriller?
Knut Holt