PalasstyvenUSA 2002Regi: Micahel HoffmanManus: Neil Tolkin etter en novelle av Ethan CaninProdusenter: Marc Abraham. Andy Karsch.Skuespillere: Kevin Kline. Emberth Davidtz. Edward Herrmann.Læreren spilles disiplinert av Kevin Kline.Vi er i begynnelsen av 1970-årene. Første og siste del av filmen utspilles 25 år senere. Og slik sett har filmen en kultivert tone, den beveger seg langs en kjent, solid middelvei. Her snakker vi virkelig om, filmatisk sett og på alle vis, å følge den bredeste riksveien. Filmen makter likevel å si oss noen grunnleggende vesenligheter om demokrati og kultur, både som styreform og som vesen. Og det pekes på at demokrati og kultur går igjen i oss som individer. Det sies også at våre iboende karakterer blir våre skjebner. En av filmens beste og viktiges stunder er en samtale mellom en av studentenes fedre og læreren. Læreren mener at lærerens oppgave er innpoding av lærdom, selvfølgelig, men også å forme en karakterer. Faren er heftig uenig: En lærer skal fortelle at Jorda er rund og gi elevene årstall og årsaker. Læreren skal ikke forme. Det skal foreldrene ta seg av.Hele filmen kan minne om et seminar om vårt demokrati, vår egen kulturs grunnprinsipper og derfor dens egenart. Og dét kan vi jo gjerne få repetert på en pen måte.