KRISTIANSAND: — Ja, jeg er veldig gira nå. Plata ble sluppet i dag, sier Emil Nikolaisen (28) ivrig. Storebroren til Ivar i Silver og produsenten til Maria Solheim, har endelig nedkommet med sitt eget hjertebarn etter tre års svangerskap. Dette snakker han fort og mye om når Fædrelandsvennen ringer ham opp i Oslo. Men først litt om omstendighetene:Serena Maneesh spiller i kveld på Charlies når høstens andre Trash Pop-konsert arrangeres. Det var stappfullt og rekordomsetning da 100 mennesker besøkte forrige ukes konsert med The Ricochets, og nå Trash-rockes det videre med et band som ikke har spilt live mer enn fire-fem ganger selv om det har eksistert siden 1999. Den selvtitulerte plata «Serena Maneesh» kom ut tirsdag etter at bandet knapt hadde gitt lyd fra seg siden 2002 da EP-en «Fixxations» kom ut. Den nye plata er spilt inn i Electrical Audio i Chicago. Ganske pirkete

Årsakene til at ting tar tid kan være flere, men det er ingen tvil om at Emil Nikolaisens perfeksjonisme er en av dem. Maria Solheim har for eksempel latt det skinne gjennom at mannen var ganske pirkete da han produserte den forrige plata hennes «Frail».- Er det sånn at du har vanskelig for å slippe ting fra deg?- Absolutt. Dette er plata jeg har drømt om å gi ut i mange år, sier Nikolaisen. Fra han bodde hjemme på Moi med seks småsøsken og uten tv, har han fantasert om å lage «Serena Maneesh». Prosjektet hadde så vidt kommet i gang da det andre bandet hans, Silver tok av. Det er et par år nå siden Emil hoppet av hurtigtoget og lot lillebror Ivar (Blanco Summer) styre sølv-lokomotivet videre.- Av og til må man velge noe veldig viktig foran noe annet som er veldig viktig, sier Nikolaisen. Støy-psykedelika

Serena Maneesh er noe helt annet enn den spinn-energiske treminutters-lykken Silver har blitt så gode til å lage. Med intrikate låtarrangementer og støy-psykedelia a la tidlig syttitall, har Emil og vennene kokt sammen noe ingen andre band i Norge serverer maken til. Prøv å tenke deg Sonic Youth anno «Daydream Nation» koblet med Velvet Underground og noe mange mener ligner My Bloody Valentine.- Vi legger stor vekt på popmelodien også, sier Nikolaisen som hevder å ha hentet inspirasjon helt tilbake til klassisk kirkemusikk, innom bluesen og fram til syttitalls-psykedeliaen.Med hjelp blant annet av lillesøstrene Hilma og Elvira, kan plata nesten kalles et familieprosjekt.- Hilma spiller bass i livebandet nå. Hun er heilt rå, slår Nikolaisen fast. Han er eldst i søskenflokken og som nevnt vokst opp under uvanlige vilkår på Moi. Faren var organist, og musikken fikk ungene tidlig inn.- Vi dro rundt og sang på alle slags tilstelninger og forsamlingshus, forteller Emil. Elvira har solokontrakt med et stort plateselskap, mens Hilma spiller i bandet Umbrella. Nesten alle søsknene driver med musikk.- Yngstemann Oskar driver med hip hop. Han og de minste er mer normale enn oss som er eldst, flirer Nikolaisen.