BendiksbuktaMaria Solheim 15.00: Til en tjueåring å være, har Maria Solheim vært usedvanlig driftig i musikkarrieren sin. Nå i vår kom det andre soloalbumet fra hennes kant, «Behind closed doors», fremdeles utgitt på Kirkelig Kulturverksted. Lansering i Europa står for tur, men nå starter hun altså dagens underholdning i Bukta. Det kan lønne seg å møte opp tidlig for å få med seg denne sangfuglen som står for både musikk og tekster på platene sine.Swan Lee16.15: Pernille Rosendahl ble oppdaget av den forhenværende gitaristen i Savage Rose, Flemming Ostermann, og svevde en stund rundt i miljøet til dette bandet. I dag fronter hun det merkelige Swan Lee med sin sensuelle stemme, og de ga ut debutskiva «Enter» nå i vinter. Et band som henter inspirasjon fra så vel James Bond-komponisten John Barry som Syd Barrett (bandnavnet er hentet fra en låt fra det forsvunne syrehodet) kan høres sært ut, men de har høstet berømmelse i visse kretser med sine storslagne og drømmende uttrykk. De var også å finne på en samleplate som i fjor tok for seg James Bond-coverlåter{hellip}Kåre João17.45: Det går mange historier om hvorfor Kåre ble sparket fra The Cavemen. Sikkert er det i alle fall at han jobbet på Bama i ett år, spiste sunt og fikk seg truckførerbevis. Nå er han klar igjen, med albumet «Sideman» (oppkalt etter den første trommemaskinen), hvor han spiller psykedelisk bluesrock i beste Kåre & the Cavemen-tradisjon. Albumet har fått gode anmeldelser, og Dagbladet gikk så langt som til å kalle det tiårets comeback i norsk rock. Kanskje lett å si siden norsk rock ikke akkurat flommer over av comebacks, men Kåre João fortjener så absolutt et publikum i Bendiksbukta i ettermiddag. De utvalgte som kommer vil få servert et heksebrygg av spennende småpsykedelia som det måtte en halvbrasiliansk trommeslager til å pønske ut.T.O.K. 19.15: Når man hører Touch of Klass, er det vanskelig å forestille seg at de opprinnelig ble inspirert av fløtepusene BoyzIIMen, men slik er det. Guttene har kjempet seg opp på Jamaica gjennom et tiår, og har blant annet vært innom Sly & Robbies selskap, Taxi. Selv om det en stund var mye harmoneringer i musikken deres, har den i det siste vandret bortover mot hardcore dancehall og MTV-inspirert hiphop. Nylig fikk de en monsterhit med den kvasipolitiske «Chi-Chi Man» (som kan tolkes som et angrep på en profilert jamaicansk politiker, homofile, eller begge deler). Kuriøst nok står T.O.K. for en rekke ting, deriblant Taking Over Kinston.No Doubt21.15: I kveld skal altså det store musikkslaget stå, om hvem som trekker mest mennesker av David Bowie og No Doubt. Ska/New Wave-poppisene i Bendiksbukta kommer nok til å trekke til seg de fleste ravende fulle idiotene som står og bråler Don't Speak!! foran scenen, men like fullt kan dette bli en energisk konsert. Det har faktisk gått femten år siden gruppa ble dannet, og selv om det har foregått mange utskiftninger (Gwens bror, Eric, forlot gruppa for å jobbe som animatør for The Simpsons) har de hatt en stødig utvikling gjennom årene. Det kommersielle gjennombruddet kom med «Tragic Kingdom» i 1995, som de senere fulgte opp med Rock Steady i fjor. Selv om de nå for tiden er mer pop enn noensinne, finnes det kanskje noen ska-mennesker der ute med Dr. Martens-lefser på bena som vil få med seg konserten.IdrettsplassenKaizers Orchestra18.30: De satte seg som mål å bli Norges beste liveband, og ved hjelp av et par oljefat, et seriøst melodramatisk sceneshow og prydende gassmasker har de klart å bli det også. Jeg har ingen tvil om at det bulkete orkesteret kunne revet ned en hvilken som helst middels stor bygning om de skulle få sjansen, så Idrettsplassen kan virke som det tryggeste stedet å plassere dem. På under ett år har de unnagjort 150 konserter, så de skulle være vel innspilt når de okkuperer Idrettsplassen i ettermiddag med sin Ompa til du dør (og ikke, som visse vil ha det til, ete komper til du dør). The White Stripes20.15: The White Stripes består av noe så enkelt som et søskenpar med etternavnet White, som i 1997 bestemte seg for å lage simple rock & roll. De første utgivelsene fra Detroit-bandet var en blanding av blues, garasjerock og enkelte showtunes. Sangeren Jack White viste seg snart å kunne skifte musikkstiler fra folk-blues til Kink-aktig pop og sanger verdige Cole Porter selv. Det er minimalistisk, med bare vokal, gitar og perkusjon på scenen, samtidig som utrykket er frådende. Garasjepunkblues kan være et forsøk på å beskrive musikken, men om du har sansen for noen av de tre albumene de har gitt ut så langt, er det vel verdt å ta turen til Idrettsplassen. Og om du aldri har hørt om dem, leverer de rariteter verdige lystig beskuelse. David Bowie22.15: Da det ble klart at Bowie skulle spille på Quarten, var det noen som måtte klype seg i armen både to og tre ganger før de kunne tro det (og billettene gikk så fort at når klypingen var over var alt borte). Mannen er en levende legende som har fremført musikk siden han var 13, og har alltid vist seg å kunne dra god nytte av samtidens musikkstiler. Ziggy Stardust redefinerte glamrocken, mens Berlin-prosjektene hans fra slutten av syttitallet ga elektronisk angst et ansikt. Etter at han falt i staver på slutten av åttitallet, har Quarten vært forutseende nok til å booke ham akkurat nå når han gir ut sitt beste album på veldig lenge. Her er det bare å møte opp, og håpe på at han ikke spiller noe fra drum&bass-prosjektet.