Dogville.Danmark 2003. Regi og manus: Lars von Trier. Skuespillere: Nicole Kidman. Paul Bettany. Harriet Andersson. Lauren Bacall. Stellan Skarsgård. Jean-Marc Barr. Blair Brown. James Caan. Patricia Clarkson. Jeremy Davies. Ben Gazzara. Philip Baker Hall. Sioghan Fallon. Zeljko Ivanek. Fortellerstemmen: John Hurt.Ett er sikkert: Han våger, både tematisk og rent kunstnerisk, mer enn de fleste. Og dét har han alltid gjort.Om hans siste film, «Dogville», våger undertegnede å si: Det er hans sterkeste verk til nå. Kortversjonen av min anmeldelse kan artikuleres dithen: Han anskueliggjør moralske spørsmål i en dristig form og stil som gir sluttsummen: Helt enestående. I detalj, slik: Form — og stilmessig er han Berthold Brecht-aktig: Han lar filmens lille by i Rocky Mountains, USA i 1930-årene, Dogville, være gulvet i et stort studio i Trollhättan, Sverige. Dogvilles hovedgate, hus, hager, er tegnet inn med hvite streker, som en gigantisk arkitekttegning. Skuespillerne later blant annet som om de åpner dører.Denne usle, lille landsbyens innbyggere kan telles på to hender: En pensjonert, hypokondrisk lege. Hans sønn, som ikke gjør det skapte grann. To eldre søstre. Et middelaldrende ektepar, de oppfører seg mot hverandre som om de sitter på hvert sitt isflak, likevel har de syv barn sammen.Videre: Et eldre ektepar som driver med glass-sliping. En blind estetiker, han tror han bedrar verden, men omverdenen forstår ham og har medynk med ham. En lastebilsjåfør som går på bordell en gang i uken, og som skammer seg over dét. En ung, pregløs mann - er han dum? En middelaldrende kvinne med en frodig datter som lengter ut.De livnærer seg av frukt og andre produkter som blir fraktet til og solgt nede i Byen. Den unge legesønnen, som iverksetter filmens dynamikk, er en drømmer, med, i teorien, høye idealer og heftige ambisjoner om å bli forfatter. En stor, amerikansk forfatter, som en Faulkner, en Steinbeck, en Thomas Wolfe.En kveld under en spasertur hører legesønnen et skudd. Han kommer over en ung kvinne. Hun er redd, hun er tilsynelatende uten midler, hun er avgjort i en tilstand hvor hun trenger fysisk hjelp og åndelig trøst. Hun forteller ham at hun «har rømt fra gangstere». Han gjemmer henne. Neste kveld samler han landsbyens innbyggere til møte: Vil de gå med på å skjule og verne henne? Landsbyen beslutter seg til et «Ja». Så ruller denne fortellingens hjul i vei. Og i de hjulenes spor vokser det spørsmål/anfektelser av moralsk, og noen vil si av religiøs art. Det er spørsmål/illustrasjoner omkring tillit, svik, barmhjertighet, ubarmhjertighet, frykt, egoisme, tilgivelse, nåde og hevn. Om menneskers utnytting av andre. Om å være edle som enkeltindivid, men bli formørket og forkrøblet som medlem av et kollektiv. «Dogville» makter det som alle store kunstverk makter, nemlig å inngi en følelse av håp, selv om den egentlig bærer i seg store elementer av pessimisme, av det depressive, av skygge og tvil, av smerte. Den har i seg klanger som sier: Menneskene gror innover. De er seg selv nærmest. De vil bare det gode om det gode er gavnlig for dem selv og deres egne liv. Likevel føler denne anmelderat at filmen forløser et håp, selv om det er som en flakkende flamme: Mennesket har også god vilje, edle hensikter, mennesket i seg selv og menneskelige forhold, kan spire, gro, vokse og spre lys. Menneskene er ikke enten/eller, de er både/og. Og, kan en oppfatte filmen som å si: Ja, livet kan være ondt og menneskene kan være usle mot hverandre, og tro kan bli til svik, ydmykhet til arroganse, tilgivelse til hevn. Likevel: Livet er også håp, livet er også lys. Teksten, hvori også en reflekterende fortellerstemme, er bevisst, nøye avmålt, iblant helt subtil, der en drøfting av arrogansens vesen å nevne. Selve billedkomposisjonen, billedgrammatikken, er ytterst bevisst, nøye avklart. von Triers veksling mellom fast og håndholdt kamera, hans nærgranskinger av ansikter, bevegelser, innfangingen av konfrontasjer eller mennesker alene, er presist uttrykt, alt føles riktig «satt», og dermed med den ultimate virkning/effekt.Også musikken er nøye avstemt i forhold til atmosfæren.Og von Trier gir rom for skuespillerne. Han gir dem tid til å utfolde seg, uten å gjøre tøylene for løse. «Dogville» er en krevende film. Den tør å bruke fantasien. Det er en film om tilgivelse, ydmykelse og hevn i en evig og almen betydning, men også med et element av håp i seg. Det er samtidig også et filmverk som helt klart dreier seg om fremmedfrykt og hvordan vi behandler en fremmed. Og slik sett, også såre aktuell i dagens Skandinavia.Det er en film som vil sette spor i enhver våken publikummer og i skandinavisk filmhistorie.