— Man må jo prøve å se humoren i det, sier Rune Andersen. Men erkjenner:

— Det har vært et tøft år.

Kristiansanderen er blant annet kjent for sine utallige parodier, ikke minst hans seneste suksess, kjendiskokken Eivind Hellstrøm.

Infeksjon

Andersen fikk stafylokokkinfeksjon i forbindelse med en operasjon i kneet i desember i fjor. Det var starten på en svært utfordrende periode for 52-åringen.

— Jeg måtte lære meg å gå på nytt, sier han.- Jeg brukte først noen uker på enkle øvelser. Så dro jeg til Gran Canaria i januar, for å slippe vinteren, og trente meg opp der. Da jeg kom klarte jeg ikke gå mer enn tjue meter, så det var ganske ille.

En stafylokokkinfeksjon kan være svært alvorlig. Men etter et år ser det nå ut som Andersen er rehabilitert.

— Jeg var nettopp til sjekk hos fysioterapeuten og han sa «nå er du så frisk som du kan bli».

- Har du vært deprimert?

— Ja, det har vært grusomt. Og jeg bor på en øy, det har begrenset meg veldig. Det var tøft, men jeg har hatt god fremgang. Når jeg først kunne gå igjen, var det som å få vinger. Man glemmer helt selvfølgelige ting, som å kunne gå til kjøleskapet og ta seg et glass melk, sier Andersen, som ikke helt forsto alvoret i situasjonen.

— Jeg er glad jeg ikke skjønte hvor ille det var. Jeg trodde det verste utfallet var et kunstig kne, men sannheten er at jeg kunne dødd.

Dette biildet la Rune Andersen ut på sin Facebook-side i januar i år. "Jeg står og går på mine egne ben for første gang på en måned", skrev han. Foto: Privat/Facebook

BekymretI tillegg til infeksjonen, har Andersen slitt med sitt aller viktigste verktøy som artist: Stemmen. Den har vært overbelastet i lang tid, og nå handler det om å få den på plass igjen.

— Jeg flyr frem og tilbake til Stockholms Foniatriska Klinik to ganger i måneden, forteller han.

— Jeg er vel en sånn fyr som håper på det beste og frykter det verste. Men de sier at det kommer til å gå bra, hvis jeg gjør de øvelsene jeg skal. Så må jeg vel lære å begrense meg litt.

- Stemmeproblemer er alvorlig i ditt yrke?

— Det er nettopp det, og det er derfor jeg har vært bekymret. Min arena er scenen, og jeg kan ikke tenke meg noe annet. Jeg vil ikke gjøre noe annet. Det er der jeg hører hjemme, sier Andersen.

Sjenert

Han sier han elsker å spille roller. For som seg selv er han egentlig litt sjenert.

— Det er jo nesten en klisjé, at komikere er sjenerte og usikre. Hvorfor er det sånn?

— Kontrastene blir veldig store for folk som jobber på scenen. Man er entertainer til fingertuppene og opptrer foran masse folk, og så plutselig er det over og man sitter der alene. Man skal være psykisk sterk for å takle det. Og så følger det alltid en viss sårbarhet med det å være kreativ, tror jeg.

Og en komiker er ille ute hvis publikum ikke ler. Selv Rune Andersen har erfart det.

— Jeg opplevde det i Sverige for ikke så lenge siden. Helt stille, ingen lo. Hvis det hadde skjedd da jeg var yngre, kunne det tatt livet av karrieren min. Men nå vet jeg at materialet og teksten holder.

Debatt

Også i år har norsk humor vært gjenstand for debatt. Ikke minst i forbindelse med Radioresepsjonens vitsing med Downs syndrom.

Jeg mener at alt i prinsippet kan og bør tøyses med, det handler bare om tid og sted. - Jeg mener at alt i prinsippet kan og bør tøyses med, det handler bare om tid og sted. Jeg ville ikke ha tullet med Downs syndrom på den måten, men jeg ville gått i tog for deres rett til å gjøre det. Det å inkludere noen i humoren handler også om at man inkluderer dem som en fullverdig og akseptert del av samfunnet. På den annen side er det alltid stygt å sparke nedover, det må gjøres på riktig måte, sier Andersen.

- Hva er over streken?

— Det går på magefølelse. Jeg tenker at jeg skal kunne gjøre nummeret foran dem jeg tøyser med. Løgnaslaget hadde nylig en tullesang om kreft, rett og slett fordi tre av oss hadde hatt kreft. Og enkelte ble jo støtt, men jeg mener man må ha lov når man står midt oppi det selv. Men det er klart det er følsomt, det var noen som reiste seg og gikk. Timingen er ikke alltid riktig for alle.

- Har du klart å finne humor i denne tiden med sykdom?

— Ja, man må prøve å finne den, for å overleve. Legen sa at jeg burde innstille meg på at jeg aldri ville kunne løpe igjen, eller skøyte på ski, eller svømme bryst, og da gikk jeg litt i kjelleren. Så kom jeg hjem og spurte meg selv «Når løp du egentlig sist, Rune?» Det var vel én gang jeg måtte rekke Flytoget... Og jeg hater jo å gå langrenn. De begrensningene var kanskje ikke så ille, likevel. Og nå er jeg blitt såpass bra at jeg kan gjøre alle de tingene. Jeg har løpt etter Flytoget igjen…