Denne uken har «Sin City: A Dame To Kill For» premiere, og i regissørstolen sitter en av mine favorittmenn — Robert Rodriguez.

Jeg har tidligere skrevet om favorittregissør Quentin Tarantino, men ut av hans skygge kom den svært talentfulle skuespilleren, regissøren, komponisten, produsenten, manusforfatteren og filmfotografen Robert Rodriguez. Og takk for det.

Han har nemlig gitt oss, enten alene eller sammen med Tarantino, filmer som «El Mariachi», «Desperado», «Four Rooms», «From Dusk til Dawn», «Once Upon a Time in Mexico», «Sin City», «Planet Terror», «Machete» og «Machete Kills» for å nevne noen. Multitalentet er kjent for å lage suksessfulle filmer på svært lave budsjetter, i alle fall sammenliknet med Hollywoods standard.

I 1995 ga han ut boken «Rebel Without a Crew: Or How a 23-Year-Old Filmmaker with $7.000 Became a Hollywood Player». For når man har oppdaget suksessoppskriften, deler man selvfølgelig den. I dagbok form skriver han om hele prosessen med å lage «El Mariachi», og hvordan han promoterte og solgte den på festivaler.

I boken står det blant annet at det er kreativitet, ikke penger, som løser problemer og oppskriften på et godt filmmanus vil kanskje overraske mange.

I følge Rodriguez begynner du nemlig å liste opp det du har tilgang på av kule ting, som for eksempel biler, gitarer, leiligheter, samuraisverd og liknende, og så skriver du manuset basert på det. Enkelt? I alle fall ifølge Rodriguez.

Han sier også at det er viktig med kunnskap:

«Hvis du bare er kreativ, er du fullstendig avhengig av teknisk flinke folk. Er du både kreativ og teknisk flink - da er du ustoppelig!«

Men hva er det egentlig med filmene til Robert Rodriguez? Han er uredd. Fullstendig fryktløs. Alt kan prøves en gang. Han er rebelsk og uforutsigbar. For hvem lager vel de mørkeste og blodigste filmene, for så å lage to blockbuster-filmer for barn, «Spy Kids 1& 2», som tjente millioner av dollar?

Noen av filmene er fulle av smerte, lidenskap og sensualitet, mens andre er som å spise noe som ikke er bra for deg men som likevel smaker så godt at du gafler innpå mens dietten ryker ut av vinduet. Og hvem gir vel den kvinnelige hovedpersonen i filmen sin («Planet Terror«) et maskingeværbein og får det til å virke sexy? Jo, det er Robert Rodriguez. Jeg for min del ble fortapt da jeg så «From Dusk til Dawn», og spesielt Cheech Marins lange monolog om hva som står på menyen - trenger jeg å si mer? Hvis du ikke skjønner hva jeg prater om, bør du ta deg en titt. Monologen egner seg ikke helt på trykk.