De flyter i hverdagen, de improviserer, ørkesløsheten stykkes opp av voldelige konfrontasjoner. Og slik sett virker dette frynsete outsidermiljøet å være meget treffsikkert skildret. Du føler at skjulte kameraer er rigget inn i pizzeriaer, leiligheter, biler, at hemmelige mikrofoner er plassert overalt. Vi får det hele — det skjøre kameratskapet, den ustrukturerte hverdagen, tonen, frasene, den underlige blandingen av kjærlighet og vold. Men dypest sett er dette en film om håp og drømmer om en bedre tilværelse. Man vil vekk, bare vekk. Man vil ha en kvinne, et stabilt forhold til en kvinne. En vil bli politi, av alt i verden. Og en nesten absurd sjanse til å endre tilværelsen dukker opp da de kommer over en koffert med narkotika, til en gatepris på mellom en og to millioner kroner. Men det kan selvfølgelig ikke gå godt. Hele saken med narkotikakofferten ender delvis i en tragedie. For alle munner det ut i en kursendring i livet: Det startes fra null igjen. For dem som ikke har dødd, altså. Selv om miljøet er karrig og brutalt, tegnes det med medfølelse og langt på vei forståelse og kjærlighet. Regissør/manusforfatter Madsen sier oss at dette miljøet er kynisk og brutalt, men han forteller at kynismen er bare de ytre trekkene, et overflatelandskap. Under finnes det håp, tro, kjærlighet, medfølelse. Regien hans er ledig og lett, uten at det overhodet skal leses som lettvint. Og for å vise oss dette miljøet og disse drømmene, har han med seg en gjeng meget kompetente skuespillere. De minner mest om unge "metode"-skuespillere fra New York. Det er et meget godt skussmål fra undertegnede.PIZZA KING
Danmark 1999
Regi og manus: Ole Christian Madsen
Produsenter: Morten Kaufman. Bo Ehrhardt.
Skuespillere: Ali Kazim. Janus Nabil Bakrawi. Isam Subeihi. Farshad Kolghi. Ellen Nyman.