BIRKENES: — Etter siste verdenskrig var mange på vakt mot høyreekstreme krefter. Nå, snart 70 år senere, minner tragediene 22. juli oss om at vi fortsatt har ekstremister i blant oss. Tidsvitner har en plikt til å fortelle sin historie, for det er viktig at fortidens feiltrinn ikke skal gjentas, sier Øyvind Bjorvatn (81).
Sammen med resten av Bjorvatnsøsknene Kjell (79), Mari (77), Bjarne (75) og Einar (74) har han samlet minner fra krigen og den tyske okkupasjonen av Norge i boka «Men månen kan de ikke blende. Fem søsken minnes krigstida 1940-45». Den er basert på egne minner, og tar utgangspunkt i brev og andre dokumenter som familien har samlet på.
Fått reaksjoner
Søsknene forteller at de har fått reaksjoner på boka allerede.
— Ja. De motforestillingene som finnes mot denne boka, er fra barn av foreldre som var nazi-inspirert. De fikk lide for det. Vi beklager at det vi skriver er vondt for noen. Klart - det ble noen vinnere og noen tapere etter krigen. Men likevel er det viktig at historien blir fortalt.
- Hvem har reagert?
— En bekjent av oss føler at vi ripper opp i fortiden. Han er ikke identifisert med verken navn eller bilde, men folk som kjenner historien på Birkenes, vet nok hvem det er. Han er spent på om boka ripper opp i ting som skulle ha vært begravd. Samtidig må vi tørre å ta opp det som også kan være ubehagelig, sier Kjell.
Bibel i havregryn
Søsknenes far, Aslak Bjorvatn, var med i Milorg, og ble fengslet i 1943. Han satt først på Arkivet i Kristiansand, så noen måneder på Grini, før han ble sendt til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen utenfor Berlin. Her ble han sittende i nesten to år. Mor Aase og de fem barna ble igjen på Birkeland. Etter hvert ble det tillatt å skrive sensurerte brev til og fra fangeleiren. Ved hjelp av fantasi fikk familien i blant også sende usensurert post: I doruller, garnnøster, fleskebiter og havregrynsposer.
— Jeg husker at vi rullet ut en dorull utover kjøkkengulvet, så lå vi og skrev våre barnlige hilsener til pappa inni den. En gang la mamma Det Nye Testamentet inne i en kilopakke med havregryn. Den ble ikke oppdaget av soldatene, og ble flittig brukt av pappa i Sachsenhausen, sier Kjell videre.
— Og når vi sendte flesk til ham, skar vi svoren løs og la brev inni, og klistra svoren tilbake igjen. Vi måtte passe på at papiret ikke ble gjennomtrukket av fett. Vi fant teknikker til dét også, forteller søsteren Mari.
Faren var åpen om erfaringene i fangenskapet, og i boken skriver de om den siste tiden hans i fangenskapet, om da tyskerne forstod at krigen var tapt.
"Brutaliteten i leiren ble verre og verre. Mange satte livet til, tusenvis gikk rett i gasskammeret, mange fikk en kule av "nakkeskudd-eksperter", eller de ble pint i hjel. Noen ble hengt, ofte for bagateller. Hengingen måtte vi alle stå og se på", forteller faren i boka.
— I motsetning til mange hjemvendte fanger, hadde ikke pappa motforestillinger mot å fortelle om det han opplevde i fangenskap. Vi ble oppflasket på historiene hans. Vi ser at vi har begrenset tid til å fortelle våre historier, og derfor har vi tenkt at det er viktig å skrive det ned, sier Kjell Bjorvatn.
Elendighet
Seks tyske offiserer bodde på loftet deres i 1940, og i 1943 ble barndomshjemmet brukt som sykehus for tyske offiserer.
— Da vi satt i etasjen under, hørte vi tyskernes jernskodde hæler trampe mot gulvet. Men barn venner seg fort til ekstraordinære situasjoner. Det var krig, men livet gikk sin gang, sier Mari.
Selv om de fikk høre historier fra farens fangenskap i hele barndommen, ble det alltid fortalt med et slags filter, forteller de.
— Men vi hørte jo om folk som ble hengt, om sult og om krematorier. På Gestapos hovedkvarter i Kristiansand, Statsarkivet, var det dramatisk. Han kunne høre venner og kolleger bli banket opp, mens de skrek sin nød. Etter forhørene ble de plassert i overfylte celler. Det ble likevel en fordel at fangene kunne snakke sammen, og informere hverandre om hva de hadde måttet tilstå, og hva Gestapo fortsatt ikke visste. Da pappa kom tilbake fra fengsel, spekulerte flere i om det var riktig å snakke usant. Men når det gjelder menneskeliv, var det riktig å lure tyskerne, sier Kjell Bjorvatn.
Han mener søsknene sitter igjen med noe etter krigen:
— Vi hørte om alt det grusomme og gale som Hitler gjorde, men vi ble aldri sittende igjen med hat mot tyskerne. Jeg tror vi har fått en videre horisont, og sans for humane verdier på grunn av det vi har opplevd.