Selv det stillferdige hvilepunktet med Pelle Pirats sarte kjærlighetsvise under et anfall av jublende forelskelse i en falsk prinsesse, blir en overdrivelse, noe så til de grader. Og stemmebruken til både Kaptein Sabeltann (Kyrre Haugen Sydness) og Maga Kahn (Frode Winther) og en rekke andre, er så voldsom, så halsirritert skurrende og volumsterk, at en undrer seg over om skuespillerne kan holde hele Sabeltann-sesongen igjennom.
Terje Formoe og hans bunnsolide teatertrupp inviterer ikke til analytisk refleksjon. Her er det moro i alle svinger, skrekk og gru, gys og spetakkel, hopp og sprett og sprell i dans og sang. Det ropes og huies, det svinges med sverd og jaktes og røves og — i det hele tatt - det overdrives ettertrykkelig hele veien. Etter hvert, eller gjennom årene, er også bruken av ulike pyrotekniske effekter blitt mer og mer raffinert og utbredt. Det smeller, det glimter og lyner, det dundrer. Og når røyken siver utover land og hav mens «Den sorte dame» siger inn mot bryggaog lyskastere spiller i alle farger - da gyser man i fryd over scenisk vellykkethet.
Jeg skal ikke prøve å gjengi historien. Den er faktisk litt komplisert i all sin enkelhet. Og ikke handler det om kampen mellom de onde og de gode, snarere om kampen mellom de onde og de ikke fullt så onde, les Maga Kahn og hans følge mot Kaptein Sabeltann. Hvem som vinner til slutt er ikke helt klart, i alle fall ikke om vi tar med at tre barn, Pinky, Sunniva og Marco, vidunderlig og nydelig spilt av henholdsvis Max August Key Graarud, Johanne Regine Svendsberget og Adam Eftevaag, representerer et menneskelig og varmt element i denne ellers så maktbryndestruttende forsamlingen av tvilsomme helter.
Får jeg lov å si det såpass enkelt som dette: Det er gøy. Det er til tider veldig morsomt, også for de voksne. Og det er nok noen ganger i skumleste laget for de minste. Særlig mot slutten når det plutselig raser av Sabeltann-ånder eller-hva-det-er-for-noe inn over scenen, mens det smeller og lyner og, i alle fall under årets andre forestilling tirsdag kveld, bøttet ned med vann fra oven, noe som gav en ekstra dimensjon til lyssettingen. Og så finnes det noen dødpunkter. Det hender dialogen oppleves som stiv og kunstig. Men når sangnumrene kommer, livner det til så det holder. Dans og koreografi løfter forestillingen mange hakk. Og hva moralske spørsmål angår: Jeg tror ikke det er dumt at dagens unger vokser opp med «Hiv o hoi». Faktisk tror jeg de vil ha et fortrinn i livet til forskjell fra oss som vokste opp med «Nei, nei gutt, dette må bli slutt» og «Vær forsiktig lille øye hva du ser».