Egentlig handler det kanskje aller mest om forspilte muligheter, om et liv som aldri ble hva det kunne eller burde ha blitt? Men jeg vet det ikke sikkert. Forfatteren er nemlig så diskret, så nydelig hensynsfull overfor sine romanpersoner, at hun aldri avslører alt. Det henger alltid noe igjen, noen spørsmål hovedpersonen Eli stiller seg, og som blir leserens spørsmål. Og gjennom denne undringen drives jeg som leser fra side til side, lærer noe, ser noe, undrer meg fremdeles over hvorfor ting ble som de ble. Hele tiden gleder jeg meg over et nydelig språk.
Jeg sitter igjen med en sår følelse etter å ha lest de siste sidene i denne boka. Feel-good-stemningen er der, men det ligger smerte under og usikkerhet over.«Det var tre av oss som hadde ulike forhold til hverandre og likevel greide å dele noen frikvarter sammen gjennom en varm sommer. Jeg, onkel Finn og Jimmy» sier Eli i slutten av boka.Den sommeren var Eli 15. Jimmy var unggutt og onkel Finn en erfaren sjømann. Som voksen, når onkel Finn sitter hjelpeløs på sykehjem og Eli til slutt tar mot til seg og besøker sin gamle onkel, finner hun to passbilder av Jimmy i onkel Finns roteeske, oppbevart i en liten silkepose som den staute sjømannen tidligere alltid bar på brystet. To slike bilder fikk hun også selv av Jimmy den natten. Derfor altså «tre av oss som hadde ulike forhold til hverandre».
Det glorifiserte sjømannslivet, med piker og dram i hver havn, ligger som en bakgrunn. Ved siden av Eli, som vi følger fra småpike til familiemor, er det Finn som er hovedpersonen. Også han lærer vi å kjenne fra fødselen av. Faren stikker etter ett år, mor gifter seg på nytt og får flere barn, Finn får stefar og blir tilsidesatt. Som femtenåring stikker han til sjøs. Resten av familien rundt disse to blir aldri tydelige, men det behøver de heller ikke bli. Det tegnes noen skikkelser, noen miljøer og noen tidsbilder som er klare nok og som gjennom måten det gjøres på blir stående som minneverdige.
Det er lenge siden jeg har hatt så stor glede av å lese en roman. Det er mitt første møte med Wenche-Britt Hagabakken som debuterte med romanen «Gjenopprettelse» i 2004. Dette er hennes fjerde bok. Jeg må visst bare se å få lest de foregående.