Roman

Forfatter: Helene Uri

Forlag: Gyldendal

Kan skadefryden ved en «rettferdig» hevn være oppreisningen som trengs iblant — for overgrep, misbruk av makt, å ta æren for andres arbeid? Uri appellerer i «kjerringer» til en undervurdert psykologisk trang stikk i strid med snill- pike-syndromet, stikk i strid i strid med å vende det sedvanlige andre kinn til.

Å være en akademiker som lykkes i å skrive fengslende romaner, som Uri gjør, er ikke hverdagskost. Uri har doktorgrad i språkvitenskap, og har før skrevet fem romaner og flere barne- og ungdomsbøker. Det er et lignende tema i «Kjerringer» som i den fornøyelige «De beste blant oss». Den gang klarte Uri å skape en underholdende vinkling på akademias mangel på kameraderi. Individets verdi telles i publiseringer og renommé. Det skaper et system hvor man lett selger sin sjel (og sin kropp) for å tekkes dem som sitter på nøkler til pengekister og anseelse. I «Kjerringer» er det menn som er de skruppelløse, som bruker kvinner som objekt og middel på veien mot sine mål. Hverdagssjåvinistene.

Fire ulike, på samme tid kuriøse og gjenkjennelige, kvinner bestemmer seg for å hevne seg på menn som har begått dem urett. Vi får glimtvise innblikk i de fire kvinnenes liv og bakgrunn, og de levendegjøres på en skarpsindig måte. De danner en kvinneliga hvor de hjelper hverandre, og man kan undres over hvorfor det ikke finnes flere slike i samfunnet. Som Uri skriver menn gjør: «De anbefaler hverandre, sitter i de samme styrene, roser hverandre, går i Rotary sammen og er referanser for hverandre». En velfundert detalj er at Uri velger å la den ene psykopatiske mannsjåvinisten være en anerkjent psykolog og parterapeut som mange kvinner beundrer. Makt og stilling kan bedra.

Uri har nevnt i intervju at hun ønsker at kjerring skal bli et positivt ladet ord. Det vil nok ikke skje kun med denne romanen, men jeg roper hurra for denne typen kjerringemner. Uris kjerringer er karakterisert av mot, klokskap og rettferdighet. Korrekthet og underdanighet legges til side, og jeg morer meg over kvinnelisten og kraften som raffineres gjennom hevntoktene.

Vi er ikke kommet dit at menn like gjerne leser romaner hvor kvinner er hovedpersoner. Det er et stykke igjen før man antar at kvinner skriver like gode romaner som menn, lager like gode filmer som menn, er like gode ledere, like gode forskere. Derfor trenger vi dem som tør å stå på barrikadene.

Hevnaktene kunne vært enda mer forseggjort noen ganger, noen nære skildringer kan tippe til det banale, og jeg er litt usikker på om det moderne hekseri som veves inn helt finner sin plass. Men trass 460 sider blir ikke romanen kjedelig. En velskrevet, humoristisk, feministisk og listig roman. Med sin latin-ordliste bak snakker vi chick lit med mening.