Bloggen "Flinke piker" skildret sexlivet til tre frisinnede jenter i begynnelsen av 20-årene. På et tidspunkt var den Norges mest leste. Leserskaren fikk sjokk da det viste seg at jentene ikke eksisterte i virkeligheten, men var fiktive karakterer skapt av 29 år gamle Ingrid Marie Treborg. Flink pike er Treborgs første roman, og handler om henne selv.
Hvert kapittel åpner med et sitat fra bloggen som utdypes videre i teksten. Bloggen kan nemlig anses som et mosaisk bilde av det som, med drømmer, erfaringer og refleksjoner sammenlagt, er fortelleren selv. Bloggen har en fin snert, den er mangefasettert og luftig, med plass til leserens undring og egenrefleksjon. Boken er dessverre mer klaustrofobisk.
Vi møter Ingrid som en litt trassig, lubben tenåring som lengter etter å oppleve "at underlivet eksploderer" og ta for seg av livets goder – samtidig som hun skammer seg over det. Hun gir faen i hva folk mener – samtidig som hun bryr seg. Hore/madonna problematikken er gjennomlysende. Det går et ekko i blant annet perlebøker som "Alt jeg skriver er sant" (Ellisiv Lindkvist) og "Få meg på for faen" (Olaug Nilssen). I en blanding av klisjé og originalitet og en Bridget Jonesaktig sarkasme farger Treborg et viltert og humoristisk bilde av den forvirrende jenterollen, ungdomstidas tusenvis av usikkerheter og den første, flaue, søte kjærligheten. I siste kapittel reflekterer forfatteren – snart 30 nå, med samboer og litt høyere selvtillit – over dagens ungdom. Selv om det finnes større åpenhet rundt sex nå enn før, er det fortsatt lite fokus på det å kjenne seg usikker.
Problemet er at jeg blir så sliten av å lese om det. Tanker, replikker og lengsler virrer rundt i teksten uten harmoni, uten retning, nesten uten forløsning. Ingrid innrømmer og innrømmer, og "det var rett før jeg fortalte at han aldri har gitt meg en orgasme, at jeg faker, at jeg er fake, at jeg ikke vet hva jeg holder på med" – men hun kommer aldri til det å virkelig sprenge veggene. For eksempel: I stedet for å kaste damebladene som gjør henne så fandenivoldsk, begynner hun å jobbe for dem. Vel og merke for å endre noe, utgjøre en forskjell – men det er kanskje nettopp her det innestengte ved boka ligger: Treborg prøver så hardt, men noe med referanserammen og utkikksvinkelen gjør at prosjektet stagnerer. Man får vondt i hodet.
"I am a weapon of massive consumption/It's not my fault it's how I'm programmed to function" synger Lily Allen bloggerish i popsangen "The Fear". Man må nesten skylde på omstendighetene, man må nesten få støtte for sin ærlighet (det får man på blogg). Men man må nesten også spørre seg: Hvordan kommer jeg meg videre herfra? Flink pike viser ufrivillig hvordan løsningen er nødt til å ligge et annet sted, bortenfor disse murene, bladene, bloggene og våre egne, små navler, som i lengden blir veldig kjedelige å kikke på.