Av og med Lars Emil Nielsen, Thomas Myhren Pettersen og Jo Eskild (tangenter). Medvirkende på tekst: Hilde Eskild.
Instruktør: Trond Hansen
Spillested: Café Den Siste Glæde, Lillesand
De kaller det selv «et musikalsk feelgood-show» og de har sine ord i behold, de tre på scenen i den idylliske bakgården til den like idylliske kafeen «Den Siste Glæde». Med enkle grep «hever de vitsene opp til et skyhøyt sommershownivå» hevder de innledningsvis, og de ønsker å ta temperaturen på den norske folkesjelen, det vil si komme litt bak og innpå Kari, Ola og Muhammed Nordmann. Ideene er gode, og de er stort sett godt utarbeidet.
Det som umiddelbart sjarmerer i dette showet er de to sangartistenes musikalske prestasjoner. Gode stemmer, stor beherskelse av ulike registre, utmerket timing og fantastisk mimikk – alt sammen gjør de ulike sangnumrene til ren nytelse sånn musikalsk sett. Og så er jo tekstene om ikke spekket, så i alle fall godt forsynt med gode poenger.
Vi møter Tore på Sporet – og Tore Nokså på sporet, og Tore slett ikke på sporet.Han møter Bjarne, en ekte trøndertruckdriver som har sjekka opp ei jente som han selvsagt ikke finner. En fulltreffer, når Tore så absolutt kommer på sporet. Det blir en parodi på trønderrock, og en ny versjon av hit-låten «Rompa mi». En vakker ballade er tilegnet alle fedre, mesterlig fremført på Broadway-vis av Thomas Myhren Pettersen. Lars Emil Nielsen er NAV-lønnet diktoppleserske som har lånt antrekk av en venninne – ei fra utlandet – og gjør en overraskende entré i noe burkaliknende, men balanserer fint uten å falle i den plumpe humors felle. Medrivende er dialogen om ekteskapelig kommunikasjon, og så møter vi han på bussen som opplever at «en utlending» setter seg ved siden, selv om det er mange ledige plasser. En mild irettesettelse av vår fremmedfrykt.
Et potpurri over herlige sommerviser blir uoppholdelig avbrutt av en treningsnarkoman, før «livsstilscoach Laila Gaga fra Mosby» trår til med gode råd på livsveien. I et kortfattet foredrag om Internetts velsignelser, blir foredragsholderen avbrutt av en insisterende ape som elsker porno – godt figurteaterspill her, etterfulgt av havfruen som i sitt musikalske uttrykk minner veldig om Sissel Kyrkjebø. Stor musikalsk utfoldelse her, med nevnte eleganse.
Avslutningsvis får sommergjestene sitt pass påskrevet, de som stjeler Blindleia fra oss – og her avsløres «Sørlandets hemmelighed» – uten at den skal røpes her.
Denne anmeldelsen bygger på en generalprøve uten publikum.