Noen ganger føler jeg meg ekstremt heldig når får lese en bok. Denne er sånn. Bokomslaget bedrar, for denne boka er verken overfladisk eller fjasete. Den er gripende og dypt eksistensiell, skrevet av en av Japans for tiden mest anerkjente forfattere, kvinnen Hiromi Kawakami. Boka vant Japans største litterære pris, Tanizaki-prisen, i 2011, og er siden oversatt til 19 språk. Den er bygd opp med tilsynelatende atskilte noveller, som alle henger sammen i én historie. Vi treffer en 38 år gammel japansk kvinne, enslig og barnløs, som utfører sine hverdagslige gjøremål og ellers drikker store mengder sake på bar. Det hun best kan beskrives som er med ordet «ikke». Eller kanskje «enkel». Hun er verken opptatt av politikk, religion, kultur, idrett, venner, familie, eller noe som helst. Hun bare er. Og hun verken problematiserer eller reflekterer noe over det.
Så treffer hun en dag sin gamle lærer, som er både belest og filosofisk. Det ville være å gå for langt å si at de kommer i prat, for de sitter mest ved siden av hverandre på bar uten å utveksle mer enn et par-tre setninger. Eller de spaserer, han foran og hun bak. Hun titulerer ham gjennomført som «lærer» (Sensei) og han henne som «Frøken Tsukiko».
Det som er sterkt ved denne boka, er alt som ikke sies av de to og alt som ikke skrives av forfatteren. Det skaper en tilbakeholdt spenning, som her: «Slik sett var det ingen grunn til å måtte være sammen med ham, likevel føltes det riktigere å være det. Skjønt, «føles riktig» er kanskje å overdrive». Det er mer som at det føles bedre å beholde smussomslaget på boken enn å ta det av, kan du si».
Mellom de to ensomme , umake menneskene vokser det fram en binding, en gjensidig respekt. Han slår stadig fast at hun ikke kan ha fulgt særlig godt med på skolen, og stryker henne samtidig over håret. De utvikler en forståelse på tross av ulikhetene. I det som er dypere enn ord og overflate.
Dette er den vakreste, og såreste, kjærlighetshistorien jeg har lest på lenge.