For å ha det avklart med én gang: Generelt sett er rockekonserter badet i ettermiddagssol vanskelige greier å la seg engasjere av. Så også med We Are Scientists (W. A. S), som tross sol rett i ansiktet og et dertil slapt publikum leverte et stramt sett som det står respekt av. Å lage et bredt og dynamisk lydbilde når man bare er tre personer til å fylle det med, er sterkt gjort. Men så har da også Brooklyn-trioen seks års konserterfaring. De har etter hvert rendyrket en lyd som i stor grad er deres egen, selv om den utvilsomt er kraftig påvirket av mer kjente postpunk-eksponenter som Franz Ferdinand og Kaiser Chiefs — og ikke minst også disse bandenes opprinnelige inspirasjonskilder.
Det overrasker dermed ikke at det nettopp er We Are Scientists som har vært oppvarmingsband for sjangerbrødrene Arctic Monkeys de siste månedene. Men med bare én plate, «With Love And Squalor», i ryggen, har W. A. S bare én stil og sjanger å bevege seg innenfor. Det merkes dessverre i en tre kvarters konsert som etter hvert går over til å bli likegyldig og ensformig. Det skyldes manglende dynamikk i låtmaterialet, som uten unntak leveres med stor energi og formidlingsglede av Keith Murray på gitar, Chris Cain på bass og Michael Tapper på trommer.
De har tidligere også høstet skryt for artige påfunn under konsertene. Men det var ikke så mange påfunn å få øye på denne kvelden på Plenen. Likevel er det altså verken innsatsen, instrumenteringen eller været det står på. Det er låtene. Jakob Berg