Det er også «Kjærlighet er aldri lett og skjule», «Den fineste jinta i verda» og kirkehiten – ja, kirkehiten – «En får væra som en er».
— Spiller vi i kirker, og det gjør vi hvert år, så spiller vi ikke «Nei, så tjukk du er blitt». Men de fleste tekstene handler faktisk om ordentlige ting. Håp, kjærlighet, livet. Det vet alle som hører ordentlig etter, sier William Kristoffersen, låtskriver, bassist og manager i Norges mest populære danseband, som også har stått bak både tekst og musikk siden han begynte i Ole Ivars i 1983. — Det virker som det er særlig tekstene folk er glad i. Vi får mye henvendelser fra folk som sier at de kjenner seg igjen i dem, at de har brukt låtene som terapi når de har vært syke, til og med folk som sier at de ikke kan leve uten musikken vår. Det varmer, sier Kristoffersen.
Startet som amatørband
Men historien begynner lenge før det, mer spesifikt på Hamar i 1964.
— På den tiden hørte vi mye på svensk P3, og de spilte Sven Ingvars og Sten & Stanley og slikt. Vi var en guttegjeng med samme interesse, og startet band, sier Ole Andreas Ødegård, tangenttraktør og en av to gjenværende originalmedlemmer i dagens sekstett.- Så vant vi en amatørkonkurranse, og det tok oss til Oslo for å prøvespille for det som da var Troll Records. Da vi spilte inn «Regnets rytme» i 1967, begynte det å ta av, forteller Ødegård.
Coverlåter og norske versjoner av engelske og amerikanske låter i dansebanddrakt ble et varemerke, og publikumsskaren ble sterk og solid. Men veien derfra til egen musikal på Torshovteatret til våren, har ikke vært bare en dans på roser.
Ville være Chicago
— Det var en periode på 70-tallet hvor vi drev og skulle leke det amerikanske bandet Chicago, og hadde full blåserrekke som pumpet på. Men da mistet vi publikumet vårt, og når publikum går, går arrangørene også, sier Ødegård.
William Kristoffersen ble hentet inn som bassist i 1983, og siden har Ole Ivars spilt egne låter – i stor grad Kristoffersens låter.
Det er han som står bak landeplager som «Änglarna» og «Tjukken-låta» som Ødegård kaller to av bandets største hits. Begge fra platen Ole Ivars i 2000 , nummer 24 av 35 soloplater – som stort sett har kommet ut årlig siden slutten av 80-tallet.
Demokrati
— Hver januar, februar lager jeg en 20–25 låter, spiller inn en enkel demo og tar med til bandet, og så stemmer vi frem de beste. Det skjer jo at vi er uenige. Men et band er et demokrati, alle skal ha sagt sitt, sier Kristoffersen.
- Et album i året er mye, betyr det at det er enkelt å skrive dansebandmusikk?
— Jeg utfordrer alle som mener at det er enkelt til å prøve å spille. Vi har hatt kjente musikere med som ikke har fikset det. Du må kunne noter eller besifring, eller så må du høre ekstremt godt, sier Kristoffersen, som understreker at Ole Ivars alltid spiller live, med minst mulig «maskiner og apparater».- Det som er gøy med å spille live er at vi får fot når publikum gjør det. Men det er umulig å spille ut det hvis du spiller med maskiner.
— Og publikum bryr seg overhodet ikke om en låt har mange eller få akkorder. Enten så liker de den, eller så liker de den ikke, sier han.
Autograf for «en tante»
At publikum liker sangene til Ole Ivars er det ingen tvil om. Med åtte Spellemannspriser, tittelen «Tidenes norske danseband», og en kongelig fortjenstmedalje til Kristoffersen for hans komponistgjerning innen danseband (og flere andre sjangre), er det kanskje på tide å slutte å late som om Ole Ivars-platekjøpet er for «en tante»?
— Særlig riksmediene er veldig opptatt av det der med «er det stuerent med danseband nå»? Og i noen kretser er det tydeligvis ikke det. Men når vi spiller på festivaler og dansearrangementer for 20.000 mennesker er det liksom ikke et tema, sier Kristoffersen, men innrømmer:
— Det er fortsatt folk som kommer til oss og ber om autograf for en bekjent, eller for foreldre eller besteforeldre. Det skal nok litt mot til å si at man selv liker dansebandmusikk, i hvert fall hvis man ikke er oppvokst med det hjemme, sier Kristoffersen.
Redde for sykdom
Til sammen anslår de at gjennom 50 år som band har Ole Ivars hatt gjennomsnittlig 100 spillekvelder i året, med fire ganger 45-minutters sett – og aldri mottatt en krone i offentlig støtte.
— Høydepunktet var vel mellom 2004 og 2008, da kunne vi få opp til 150.000 kroner for en spillejobb, omsetningen lå kanskje på rundt 7–8 millioner. Men etter finanskrisen har hele bransjen slitt, og det har vi merket også, sier han.
- Hva skal til for at Ole Ivars kaster inn håndkleet?
— Sykdom, kvitterer Kristoffersen. Trommeslager Arild Engh er for tiden sykmeldt, og gitarist Bjørn Elvestad har tidligere vært behandlet for kreft.
— Det er det vanskeligste vi gjør, å spille uten hverandre. Man kan spille uten noen, men man kan ikke spille uten alle.
- Dansebandfolk liker å være outsidere
Heidi Stavrum er forsker ved Telemarksforskning, og tok for seg dansebandmiljøet i Norge i sin doktorgradsavhandling.
— Kanskje kan du si at dansebandgenren er i ferd med å få en statusheving, både ved at Aftenposten skriver en stor sak om femtiårsjubileet, og vet at det skrives doktorgrader om det. Men jeg tror det vil forbli et litt omstridt og nedvurdert felt, sier hun.Hun tror det henger mer sammen med musikkens kontekst enn med musikken i seg selv.
— Dansebandmusikk er ikke noe enklere enn annen populærmusikk. Det er heller at det blir assosiert med en viss type folk, en viss type aktiviteter, og bygdekultur.
— Men mange dansebandfolk liker å være outsidere, det er ikke noe mål for dem å bli en del av kultureliten, legger hun til.
- Hva er det med musikken som gjør at danseband er så populært?
— Det ligger litt i ordet, det er musikk å danse til, det er viktig for dem som er på dansearrangementer. Men det er mange som også lytter til danseband, og da handler det i stor grad om å kjenne seg igjen i tekstene, at det handler om ting som kommenterer hverdagslivet på en god måte, sier Stavrum.
- Hva er det med Ole Ivars som har gjort at de er blitt så store på feltet?
— Ole Ivars har et særpreg som band, du hører med en gang at det er dem. Dessuten har de en veldig profesjonell drift – Ole Ivars AS er en business som er drevet veldig bra, med stabil besetning og solid økonomi.
Hun peker på at selv om Ole Ivars kan virke som det eneste store bandet på feltet for en utenforstående, er det mange andre danseband som nyter stor anerkjennelse i miljøet.
— Ole Ivars blitt et slags bindeledd mellom dansebandfeltet og resten av kulturverden. Men det er mange andre band i feltet, og det finnes nok mange som liker danseband som ikke nødvendigvis liker Ole Ivars, sier hun.