HAUGESUND: Svinger en lett med fantasien, kan en si det slik: Festivalen utspiller seg, rent fysisk, i området mellom to kvinner — skulpturen av Amanda utenfor Edda kinosenter og skulpturen av Marilyn Monroe et stykke bortenfor Hotel Saga Maritim ved Smeasundet, selve festivalhotellet.Og mangfoldet kan også representeres ved de to damene som hvert sitt ytterpunkt: Heimføringen Amanda fra Haugesund og den feterte filmstjernen og sexsymbolet Marilyn Monroe fra Hollywood og New York.Dette festivalmangfoldet, dette mangefargede sju dagers spinnende hjulet, går også igjen i filmutvalget: Hovedprogrammet. New Nordic Films. New Nordic Children Films. Nordiske Amandaprisvinnere. Nordiske arkivperler. Barnefilmfestivalen. Spesialvisninger. Sidemønstringen av såkalt independentsfilm fra USA.En av filmene i mønstringen «American Independents» heter «The Blair Witch Project». Den har hatt et enormt nedslagsfelt i USA, i løpet av meget kort tid er denne lavbudsjettfilmen blitt både en kultfilm og en bestselger.Filmen omtales som det mest skremmende siden «Nattsvermeren». Den er skutt i en dokumentarisk stil, noe på video, noe i 16 mm og noe i sort/hvitt.Kubansk musikk

En kunstart som i fyrig grad har revitalisert seg de aller siste årene, er kubansk musikk. Den tyske filmskaperen Wim Wenders har skapt en dokumentar kalt «Buena Vista Social Club», om en gruppe kubanske musikere som har vært, om ikke glemt, så i hvert fall «gått ut av produksjon», «satt bak stallen». Den eldste av dem er født i 1907.Det var den amerikanske komponisten og gitaristen Ry Cooder som utførte bragden å samle disse ulike talentene. Først i form av en CD med samme navn som filmen. Deretter konserter i Amsterdam, så kom juvelen i kronen: En konsert i Carnegie Hall i New York i juli i fjor.Mellom studioopptak og lange glimt fra konsertene, forteller hver enkelt om seg selv, sitt liv, sin musikk, sine drømmer, sine håp. Og det slår en som et godlynt lynnedslag: For en ydmykhet overfor sin musikk og sitt talent disse menn og én kvinne besitter, og for en livsglød og livsdugelighet, og dét i en alder hvor en i Norge i verste fall blir fullstendig frarøvet sin verdighet og oversett som en livskraft i seg selv.Og musikken! Dypt sensuell, elegant, finpenslet, med elementer av både sorg, lystighet og ren romantikk. Men samtidig kraftfull.Finsk stumfilm

En spesiell film har vakt stor oppsikt og mye glede her på Filmfestivalen. Den har tittelen «Juha», men er allerede omdøpt til «Juba Juha!»Og det er med jublende PC-taster at en herved melder at det er det siste verket til den finske filmkunstneren Aki Kaurism¿ki ( «Piken fra fyrstikkfabrikken», «Drifting Clouds», «Bohemens liv» og «Leningrad Cowboys go America» mm,), denne sære, meget sære, men uhyre disiplinerte og sagaktig poengterte regissøren/manusforfatteren/produsenten.Og med «Juha» har han begått en stumfilm. Ja da, du leste riktig: En stumfilm.Riktignok har filmene hans alltid vært fåmælte, og det sagte har alltid en lakonisk karakter, men her har han tatt skrittet fullt ut til stumhet mellom mennesker, men musikk og visse illustrerende lyder finnes i «Juha».Det er et sjalusidrama han beskriver. Et skikkelig melodrama om en hustru langt ute i skauen, blant traktorene og heimebrenten, som en alkoholisert natt rømmer med det hun tror er hennes livs store kjærlighet. Han skal vise seg å være hallik i Helsingfors. Jeg sier ikke mer.Men jeg sier gjerne at filmen er meget effektiv og meget følelsesladet i sin stumhet. Og den har i seg alle stumfilmens klassiske grunngrep og effekter: Fyndige tekster mellom bildene. Store ansiktsuttrykk. Tordnende musikk og overtydelig symbolikk.Western

Noe så sjeldent som en western er vist, det er første gang undertegnede har opplevd en ekte, amerikansk western på Den norske filmfestivalen: «The Jack Bull», signert John Badham.Og dét er et muskuløst westernepos som i det fortalte bærer i seg mange av westernsjangerens grunntrekk: Kamp mellom individualister. Menn som tar loven i egne hender. Den legale lov som innhenter dem. Praktfulle villmarksbilder. Og med innpodede westernkjennetegn: Hester, salooner, seksløpere.Men denne westernfilmen er moderne i snittet. Den tegner ikke i sort/hvitt, og den bruker westernklisjeene på sin egen, dynamiske måte, slik at de faktisk føles ferske, nyslåtte. Med andre ord: Westernsjangeren viser med jevne mellomrom å kunne revitaliseres. Absolutt.Andre filmer som er forbundet med vektig forhåndsinteresse, er blant annet den meget originale Jim Jarmusch med sin «Ghost Town», serberen Emir Kusturicas «Sort katt, hvit katt», en film fra sigøynermiljø, den meget dristige «Sansenes rike», signert japanske Oshima, og den tredje danske dogmefilmen «Mifunes siste sang».Dagens festivalreplikk: «Normale omstendigheter og Aki Kaurism¿ki er begreper som overhodet ikke går i hop!