Kjartan Leer-Salvesen (29) hører til de epler som ikke faller så veldig langt fra stammen. Med en far som er teolog, prest og forfatter, til og med professor i systematisk teologi, og en mor som er helsearbeider og bærer et sterkt engasjement for unge menneskers ve og vel og dessuten har et levende kulturengasjement, er det vel ikke mer enn rett og rimelig at unge Kjartan Leer-Salvesen er blitt teolog og sysler med kultur. Han var ferdig teolog fra Teologisk fakultet ved Universitetet i Oslo høsten 2003 og er nå i sitt avsluttende semester på praktikum. Han er gift og har to barn. Han har i hele syv år — gjennom hele studietiden - vært filmanmelder i dagsavisen Vårt Land og har rukket å anmelde 200 filmer. For en drøy uke siden forelå «Kunsten å være kirke», også kalt Kirkens kulturmelding. Den har Kjartan Leer-Salvesen ført i pennen i egenskap av sekretær for det utvalget som var oppnevnt av Norske kirkeakademier for å lage utredningen. I denne uken foreligger boken «Fra glansbilde til antihelt - Jesus på film», Kjartan Leer-Salvesens egen bok utgitt på Verbum forlag (som også har utgitt kirkens kulturmelding). Dette bokprosjektet har selvsagt utgangspunkt i hans virksomhet som filmanmelder i Vårt Land. I bokprosjektet møtes fagteologen og den filminteresserte. Underkjent kulturuttrykk

— Det er gjort svært lite på dette skjæringspunktet mellom teologi og film, både nasjonalt og internasjonalt, sier den unge forfatteren. Han mener film er underkjent som seriøst kulturuttrykk og i særdeleshet har vært lite ansett i kirkelig sammenheng.- Vi vet at i løpet av ett år går 11 millioner mennesker i kirken, det vil si deltar i en eller annen kirkelig handling; som gudstjenester eller bryllup og begravelse. Når vi så vet at 13 millioner går på kino, og tar i betraktning at film også er tv, så ser vi at film og kino er viktig for svært mange. Særlig for unge mennesker betyr kino mye mer enn kirken. Kinoen er på mange måter vår tids prekestol, det er det stedet mennesker oppsøker for å få fortellinger som berører deres liv, sier Leer-Salvesen. Han mener langt flere filmer enn de han har behandlet i boken er viktige fordi de reiser etiske og/eller eksistensielle spørsmål. - En kan møte helt vanlige, kommersielle filmer med spørsmål som avslører at de faktisk handler om svært viktige ting i menneskelivet, sier han. Synd å gå på kino

Selv om han har sin bakgrunn fra Kristiansand og en landsdel der det å gå på kino var synd bare for 40 år siden, så har han et brennende engasjement for film og kino spesielt, for kirken og for kulturen og aller mest for samhandlingen mellom kirke og kultur. - Jeg har vært med på å sette opp 11 filmer i middelalderkirken Vår Frue kirke i Trondheim. Jeg har vært med på å velge alterfilmene til Kulturkirken Jakob i Oslo. Film bør høre hjemme i kirkene også, som de andre kulturuttrykkene gjør det. Film virker på en helt annen måte i en kirke enn i en kinosal. Derfor bør kirkene være åpne også for dette kulturuttrykket, mener han.I boken sin skiller han mellom Jesusskikkelser og Kristusskikkelser i film. Jesusskikkelsene finner han i de filmene som forsøker å fortelle bibelhistorie; «Kongenes konge», «Jesus fra Nasaret», «Matteusevangeliet» av Pasolini, «Jesus Christ Superstar», «Life of Brian» og «The passion of the Christ». Ansiktsløs Jesus

Den sist nevnte har han ikke svært mye til overs for.- Jeg synes den som filmfortelling er både pompøs og overdreven, den er insisterende og har en kraftig virkemiddelbruk både i kameravinkler, musikk og lys - alt er malt med utrolig sterke farver. Jeg reagerer på den ensidige vekten på lidelsen. Alle andre Jesusfilmer har vist mer av Jesu virke og budskap. Mel Gibson tar bare det siste døgnet og gir noen få minutter tilbakeblikk på livet forut for dette siste døgnet. Sånn blir Jesus ansiktsløs. Han blir en som må dø i stedet for at han blir en frelser. Gibson viser oss bare et bilde av en som måtte dø, og derfor tegner han et skremmende gudsbilde, sier Leer-Salvesen.Han nøler ikke med også å peke på «ubibelske» sider ved filmen.- Det mange ikke er klar over er at Mel Gibson bruker andre tekster enn Bibelen. Han bruker blant annet visjonene til to katolske nonner fra tidlig 1900-tall. De danner grunnlaget både for den uttværede piskescenen, detaljene i korsfestelsen, Jesus som ser djevelen i Getsemane, Judas som ser noen jødiske barn med demoniske ansikter, og særlig i det siste tilfellet mener jeg han gir grobunn for antisemittiske holdninger. Faren med denne kildebruken er at så mange tenker at dette står jo i Bibelen, men det gjør faktisk ikke der, forklarer han. Anbefalt av Vatikanet

Helt annerledes synes han den i sin tid så omdiskuterte Pasolini-filmen «Matteusevangeliet» er.- Den ble nok i stor grad omdiskutert mer på grunn av at filmskaperen var kontroversiell enn at filmen var det. I dag er den én av ca. 10 filmer som Vatikanet anbefaler ut fra måten den omhandler religionen, forklarer Leer-Salvesen og mener denne filmen banet veien for langt mer nyanserte Jesus-skikkelser i film utover på 1970-tallet da for eksempel «Jesus Christ Superstar» og «Life of Brian» kom på markedet. - Du må forklare hva du mener med kristusskikkelser i film, til forskjell fra jesusskikkelser.- Kristusskikkelser er oppdiktede karakterer som minner om Jesus, filmer der det ofte er lagt inn referanser til de bibelske fortellingene.- Sånn som i Hawaii-Oslo?- Absolutt. Den har jo dette med den stedfortredende lidelse veldig sterkt.- Men den har du ikke med i boken?- Nei, den skulle absolutt vært med, men filmen kom akkurat da jeg sendte det ferdige manuskriptet fra meg. Kristusfilmene har en god fortelling og en må ofte dukke ned i dypere lag før en, kanskje overraskende, finner tilknytningen til Kristus. Jesusfilmer kan være ganske glansbildeaktige, det er mer utfordrende ting i kristusfilmene, mener han. Ingen dogmebriller

Han ser på «Jesus av Montreal» som en overgangsfilm mellom de to typene. Ellers omtaler han filmer som «ET», «Balthazar», «Breaking the Waves» og «Matrix»-trilogien og flere som filmer med kristusskikkelser. Til slutt i boken trekker han noen konklusjoner.- Jeg syntes det var artig å dra noen karakteristikker. Jeg vil ikke tolke filmene med teologiske dogmebriller og vil heller karakterisere dem enn å dømme dem på kirkelig basis, sier han, og boken avsluter han slik:«Filmhistorien viser med all tydelighet at kirken ikke har noen tolkningsmonopol på Jesushistorien. Filmskaperne velter hellige kar, de fjerner hellig tåke rundt mannen fra Nasaret, og filmene blir sett av milliarder av mennesker. Filmfortellingene bidrar til et vitalt og høyst nødvendig mangfold av kunstneriske Kristusbilder. ({hellip}) Til oppbyggelse. Til forargelse. Og til en fortsatt undring over hvem denne mannen fra Nasaret var».