BOK
For så høgt har eg elska
Forfatter: Bjørn Sortland
Roman
Forlag Gyldendal
Bjørn Sortland, som de siste ti årene har markert seg som en svært produktiv barne — og ungdomsbokforfatter, er i år ute med sin første voksenbok, romanen For så høgt har eg elska.
Romanen er ført i pennen av Johannes, en mildt sagt hypokondrisk anlagt mann i tjueårene, som med sin bakgrunn som misjonærbarn i Brasil og kristenbokforfatter, fremstår som en ganske enestående figur i norsk romanheltsammenheng, såvidt meg bekjent.
Johannes er på mange vis enestående og alene i denne verden: Begge foreldrene er døde, han vakler i troen, han vakler overfor kvinnelige bekjentskaper, han har ett bein i to forskjellige land, og i to forskjellige leire - ett hos kristenfolket, og det andre hos de såkalt vanlige. I tillegg spores en ambivalens til sin egen oppdimensjonerte sykdomsfiksering, et symptom som vel kjennetegner den paranoides verden: Han både hater og elsker seg selv, og plages av konstant dårlig samvittighet.
Romanen åpner med at Johannes' halvsøster, Maria, ikke dukker opp som avtalt. Dette setter i gang en storstilt leteaksjon, både i mental og geografisk forstand. Sakte men sikkert - på klassisk detektivromanvis - nøstes Johannes' liv opp; fra barndommen i Brasil, minnet om foreldrene, om ungdomsårene i Norge osv. Men fremfor alt minnes Johannes Maria - indianerjenta fra Amazonasjungelen - som ble hans egen søster. Jakten på Maria overtar hele livet til Johannes, og det ender med at han selv reiser til Brasil, bokstavelig talt bakover i sin egen historie. Etter hvert forstår leseren at det ikke dreier seg om et vanlig søskenforhold; Maria blir omtalt som Ho Eg Elskar, og dette er Johannes' og Marias store tragedie: De elsker hverandre. Som mann og kvinne.
For så høgt har eg elska er en litterær lettvekter. Romanen har ingen pretensjoner i retning av språklige utskeielser eller utfordrende syntaks. Bokens styrke forekommer meg å ligge i selve fortellerteknikken, eller i romanens thrilleraktige oppbygning. Alt virker tilpasset en lett, medrivende og uanstrengt leseropplevelse - og jeg innbiller meg at Sortland her har dratt veksler på sine ferdigheter som ungdomsbokforfatter. Nå kan man jo mene at dette er helt greit, at man for en gangs skyld kan ta til takke med en roman som ikke forsøker å være noe mer enn det den er. Problemet er bare at jeg opplever at boken nettopp forsøker å utsi noe den ikke makter; og det er hovedsaklig språklig den kommer til kort. Det oppstilles svære problemkomplekser som Gud, Frelse, Savn, Selvmord, uten at det får konsekvenser for teksten, for språket. Konsekvensen er at man ikke fanges inn, teksten makter ikke å engasjere på grunn av sin tafatthet, sin generelle lettvinthet. Boken hadde etter mitt skjønn tjent på en kraftig innstramning - kvasifilosofiske refleksjoner, småmorsomme betraktninger fungerer kanskje i en ungdomsroman, men ikke overfor denne leseren.
Så kan man selvsagt innvende: Tja, hvorfor ikke? For en gangs skyld. Lettvekter eller ei: Bjørn Sortland har i det minste våget. En litt uvanlig kjærlighetshistorie har det blitt. Når den først er her kan man godt lese den.
Gaute Heivoll