— Quart kan være riktig ille etter at konsertene er slutt på Odderøya. Caledonien er forferdelig kjipt. Det er lange køer for å komme inn, og når du kommer inn er det dyrt og fælt å være der. Etterpå er det et helvete på jord å stå i taxikø. Der er det høyt aggresjonsnivå, sier Marianne Jemtegård.Misforstå ikke: Redaktøren i Mute liker Quart, men altså ikke etter midnatt. Marianne Jemtegård har vært her nesten hvert eneste år siden 1995, og nå har hun gitt ut «Festivalboka». Den tar for seg flere av de europeiske musikkfestivalene, og sammenlignet med disse ligner Quart et grepa, rotnorsk fylleslag:- Å, det er mye fyll. Etter at den siste konserten er slutt er det mye rart å se. Nå er det ikke så mye bedre på Roskilde, men der er det jo også veldig mange nordmenn på elefantølfylla. Hvis du trekker litt vekk fra Norge, kan du for eksempel se at folk går rundt og drikker brus på de spanske festivalene, sier Jemtegård.Hun har ikke noe håp om å slippe unna taxikøene i år heller, for hun er alltid for sen med å finne seg husvære sentralt. - Festivalcampen er jeg ikke så veldig glad i. Etter ti år blir du litt lei av det. Jeg vil gjerne slippe å risikere at noen står og tisser på teltet mitt, sier hun.Men ufine naboer finnes overalt. I 2002 leide Jemtegård et hus i Vågsbygd sammen med blant andre gitaristen i Mayhem.- Blasphemer, som han kaller seg, går i full Mayhem-bunad hele tida. Du vet, man LEKER ikke satanist, ler Jemtegård.Problemene begynte da hun en morgen oppdaget at de innfødte hadde samlet seg utenfor vinduene for å prøve å få et glimt av dette Satans sendebud. Ingen hadde med seg høygaffel eller spissede staker, men de så ikke ut som de hadde godt i sinne heller. Blasphemer var tross alt en av dem som året før hadde slengt grisehoder utover Bendiksbukta.- Blasphemer er jo en hyggelig fyr, så han gikk like godt ut og sa «hei». Men han fikk ikke et ord til svar. De bare rygget tilbake og måpte. Først syntes vi dette var en morsom og eksotisk opplevelse, men så eskalerte det da folk kom kjørende i bil for å se på ham. Det ble bare verre og verre utover i uka, sier Jemtegård.Noen større lærdom har hun nok ikke tatt. I år drar hun nemlig til Quart sammen med Tristan fra Dimmu Borgir. Men tross fyll, taxikøer og innpåsliten urbefolkning: Jemtegård liker seg så godt på Quart at hun kommer tilbake år etter år. Blant de aller beste opplevelsene er for eksempel da hun snublet over en konsert med Kid Koala i Salamanderparken.- Hadde aldri hørt om ham før, og så var det kjempebra. Det er forresten bare fem andre festivaler i Europa som kan komme opp mot Quarts naturskjønne beliggenhet, sier Jemtegård.Da hun første gang kom til Quart, var den en progressiv undergrunnsfestival som trakk til seg lurvete ungdom som ville se og høre techno.- Quart var veldig tidlig ute med klubbmusikken. Men etter at techno-scenen døde litt ut i Norge, er Quart blitt en kommersiell høyborg som alle elsker å hate. Likevel skal vi hit alle sammen, mener Jemtegård.Ifølge henne minner Quartfestivalen om en feriekoloni for bedrestilt ungdom med mer eller mindre velfylt lommebok.- En relativt stor andel av dem som kommer, er her like mye for å feste som for å høre musikk. Quart er jo den største folkefesten vi har i Norge, mener Jemtegård.