Morten Øen:
lengsel, øyefall
Dikt
Oktober Morten Øens diktsamling "lengsel, øyefall" er på alle måter viktig lesning. En liten bok med liten skrift og få linjer på hver side gjør den til en delikat, men overraskende bok. Bokens sobre utforming kontrasterer innholdet, et kjærlighetsdrama mellom to elskende. Personene i diktene beveger seg mellom sammensmelting og fravær, og begge tilstander er like skjebnesvangre. De minimale tekstene understreker det høystemte innholdet, og til tross for at diktene inneholder alt klisjéstoff til et stereotypt "kjærlighetsdikt" er dette hverken patetisk eller overspent. Her er liv og død, hav og måneskinn og en rekke naturmetaforer som speiler den elskede eller fraværet av denne. Øen gjør en elegant gjenerobring av denne arenaen som lenge har vært et ingenmannsland, fordi faren for å bli sentimental og kjedelig ved bruk av de nevnte motivene er stor. Det åpne og nærværende i diktene undergraver også det motbydelige og distanserte ordet "inderlig", som for alltid bør renses ut av språket. Øens diktsamling er skrevet helt nært til temaet, og troverdigheten i tekstene ligger nettopp i det motet og den åpenheten diktene gjenspeiler. Å titulere et dikt "Farvel, elskede" er antageligvis noe av det modigste en mann kan gjøre på slutten av 90-tallet, dette er et sjeldent og dyrebart. Den som skriver er "gjenoppstått som lengsel", et glimrende utgangspunkt for tekster som tematiserer livsessens uten distanse. Maria Kielland Krag