"Jeg, Steffan Strandberg, vil fortelle om min egen barndom. Om den natten pappa reddet meg og min bror fra mammas alkoholisme.

For meg handler historiefortelling om å mobilisere all den kjærlighet du har inni deg, og gi det til andre. Hvis jeg ikke reagerer fysisk ved å gråte, eller ikke løftes opp i euforisk glede, eller helt konkret at hårene på underarmen ikke reiser seg, så legger jeg fortellingen fra meg. Jeg har forsøkt å riste denne fortellingen av skuldrene siden jeg var guttunge, men den hjemsøker meg hele tiden. Jeg har ikke våget å fortelle det før nå.

Tidligere har jeg tolket og gjenfortalt fremmedes virkeligheter og perspektiver. Jeg ønsker nå å lage min første personlige dokumentar. For meg er dette et modig men nødvendig skritt. Jeg skal nå ikke bare tolke meg selv som barn, men også hva de nærmeste rundt meg følte og tenkte. Dette krever ydmykhet, ærlighet og mest av alt; en kjærlighet jeg ikke vet om jeg har."