Han har knokene rundt en dameveske, rufsete hår og et tungt ansikt. Sukker seg ned i stolen og påstår mutt at han slett ikke er sliten. Det har ikke vært en lang premierenatt i London. Og han grubler ikke over milliardene «Iron Man» og norgesaktuelle «Tropic Thunder» har spilt inn.
– Ego er et rart ord
– Det er rart med det kommersielle og følelser. Da aksjemarkedene brøt sammen hadde nok enkelte en følelsesmessig reaksjon. Jeg så det i avisene og tenkte: «Jaså»... Så tenkte jeg: «Skal jeg ta meg en omelett eller havregrøt?»
– De gode nyhetene er at jeg allerede har hodet i Sherlock Holmes-prosjektet. Heldigvis. Ellers ville jeg nok sittet og fundert over hva penger liksom skal bety, sier han.
En munnfull piller
Han tar en munnfull piller fra en boks han fisker opp fra damevesken. «Noe greier», svarer han da journalistene strekker hals for å se hva som står på boksen. Ikke så rart, siden skuespilleren ikke bare har en fortid som består av minneverdig skuespill, men av heroin— og kokainmisbruk, fyllekjøring, fengselsopphold og rusavvenning. I 2003 gjorde han comeback og i sommer har han fullendt forvandlingen: Han er en av de hotteste skuespillerne i Hollywood. Men alle forsøk på å få ham til å svare «Ja, nå har jeg det mye bedre. Jeg skjønner ikke hva jeg holdt på med før», blir verbaltaklet. Det er som om del av Robert Downey Jr. frykter at hans neste film kan floppe i hvert øyeblikk og sende ham venneløs og russugen ut av det gode cocktailselskap.
– Jeg vet ikke hvor hard fortiden min har vært. Alt er relativt, sier han og røper en annen årsak til knappheten da han blir spurt om han er åpen om fortiden med sønnen sin:
Seier og tap
– Jeg pleide å være veldig åpen med pressen, og jeg er lei av å bli lurt. Det er ikke paranoia eller det at jeg ikke stoler på folk. Jeg bare ser ting for det de faktisk er.
Han foretrekker å snakke i metaforer når han utleverer seg selv og sammenlikner sin egen situasjon med en blakk kvinne som vinner jackpot på enarmet banditt i Las Vegas.
– Neste morgen tenker hun nok ikke: «Jeg viste at alt ledet opp mot dette øyeblikket». Hun dusjer kanskje ikke, men tar med masse mynter og fortsetter å spille. Det er så skrudd.
43-åringen strekker seg så langt som å si at situasjonen han er i nå er «å foretrekke» og «passende» for en som har 25 år i bransjen bak seg.
– Av og til når barnet ditt taper en fotballkamp kan det bli en bedre samtale på veien hjem, sier han.
Heller rar enn kul
Downey Jr. gjør seg ikke til for å behage noen. Han er kjent for å eksperimentere med roller; som i «Chaplin», «Den syngende detektiv» og som karakterskuespilleren Kirk Lazarus som farger huden sin mørk i «Tropic Thunder». Komedien, som har premiere fredag, tar for seg tre skuespiller-primadonnaer (Ben Stiller, Jack Black og Robert Downey Jr.) som spiller inn tidenes krigsfilm, men som ender opp med å måtte klare seg i jungelen på egen hånd. Downey Jr. har fått mye kritikk for rollen – dette lukter det «blacksploitation» av, hevdes det. Selv er han stolt over sin egen innsats. Om han blir misforstått, eller ironien han konsekvent benytter seg av ikke synes i avisene, er ikke så farlig.
– Jeg trenger ikke å peke mot noen andre enn meg selv som inspirerende. Jeg måtte uansett funnet på noen for å høres kul ut. Jeg vil heller være litt rar enn å prøve å være kul. For jeg vet at jeg er rar, men jeg er ikke sikker på om jeg er kul.
Om sin fars ankler
Så i stedet for å si hvor lykkelig han er som nykter øser Robert Downey Jr. ut en enetale om å ha drittsekkdager på fine hotell langt vekk fra dem som betyr noe, men desto nærmere reportere med overfladiske spørsmål og hotellpersonale som ikke respekterer «Ikke forstyrr»-skiltet.
– Jeg sier til meg selv: «Slapp av, du skaper bare mer elendighet for deg selv. Alt er flott! Du har hatt et strålende år og har det mye bedre enn for tre år siden!», sier han høyt og med tilgjort stemme, og fortsetter:
– Når jeg endelig legger meg i sengen, får jeg flytende minner om da jeg og faren min var på Fire Island. Han er 6 fot 3 høy og jeg er bare en liten unge. Det var sterke understrømmer og jeg måtte klamre meg fast i anklene hans, men det visste ikke faren min som sto og snakket med en kompis. Han skjønte ikke at jeg kunne blitt dratt med og omkommet. Men den dagen var fars ankler så sterke – de var sterkere enn strømmene i vannet. Det er sterkt minne. Jeg finner trøst i det.
Tilbake i malstrømmen
– Så kan man prøve å tenke på hva som burde være den beste dagen noensinne. Kanskje mandagen etter at «Iron Man» hadde premiere på kino og nærmest slettet USAs gjeld. Og den første tanken jeg får er at jeg burde hevne meg mot noen som slengte dritt om meg i offentligheten. En ynkelig hevn som jeg kan ta nå som jeg er blitt mektig. Men det er bare en illusjon. Ingenting er forandret.
Noe seinere spør en journalist:
– Hva er best: «Frat pack» eller «Brat pack»?
– Takk, sier Robert Downey Jr.
– Takk for at du fikk meg inn i malstrømmen igjen.
