Solveig er en ung, nyutdannet litteraturviter som har fått stilling ved en distriktshøgskole et sted i landet. Der arbeider også hennes store faglige forbilde, den noe eldre Hilde, og romanens motiv er forholdet dem i mellom, men også Solveigs indre liv som i stor grad kretser om moren hennes. Det skal også nevnes at Solveig søkte stillingen nettopp på grunn av at Hilde arbeidet der, og store deler av romanen dreier seg om litterære samtaler mellom de to kvinnene. Solveig er en litt engstelig ung kvinne som føler prestasjonsangst overfor stort sett det meste. Studentenes implisitte faglige krav, et noe traumatisk forhold til moren og en slags kvasiseksuell holdning til Hilde, er alle faktorer som stadig trenger frem når Solveig skal gjøre sine små valg. Selv det å hente Hilde for å dra på teater får anstrøk av noe traumatisk; bukse eller skjørt-problemet antydes som noe mer enn det dagligdagse valget vi alle dog strever med (men ikke som et eksistensielt spørsmål ...). Selv om mye av romanens handling går for seg inne i Solveigs forvirrede hode får vi ikke helt tak på henne. Hun er rett og slett en kjedelig person, ingen god kritisk observasjon, men allikevel. Den overflatiske formen virker som en motstand for leseren uten at det ansporer til refleksjon, og her er vi inne på et av romanes problemer, dens overflatiskhet.Jeg antar at denne overflatestrukturen er en viktig del av Ørstaviks prosjekt med denne romanen, men fenger allikevel ikke. Dessverre, for det er noen lyspunkt; de litterære diskusjonene og refleksjonene kan vise hen mot noe interessant, men det blir ikke forløst, de blir på en måte hengende i luften. Som Solveig selv tenker når hun skal sette sammen pensumlisten for høsten:«Hun sto fast på samtidige kvinnelige prosaister. Hun kunne ikke finne noen norske som hun mente skrev så bra at det var verdt å trekke dem frem. Men hun måtte ha noen. Det er noe vagt over det de skriver, tenkte hun, noe flytende og formløst. Som om de ikke tør å ta et valg, tenkte hun, de våger ikke. Det er som om de sikrer seg ved på skjule seg, ved å glatte over. Og så blir det ingen skarphet i det de skriver. Hvorfor er det sånn? Fordi det ikke er noe brudd i dem, en kant? Fordi de fortsetter å holde mamma i hånda hele livet, mens guttene må bryte over når de er små?»Ørstavik skriver egentlig denne anmeldelsen for meg her, så jeg lar det bli med dette sitatet.Forfatter: Hanne ØrstavikTittel: UKE 43RomanForlag: AschehougAsle Aasen Gundersen