USA 2009
Regi: Lee Daniels
Manus: Geoffrey Fletcher etter en roman av Sapphire
Skuespillere: Gabourey Sidibe, Mo Nique, Paula Patton, Mariah Carey, Sherri Sheperd
Sensur: 15 år
Egnethet: Ungdom/voksen
Vi er i Harlem, New York, i 1987. Den 16-årige Claireece Precious Jones er 16 år. Overvektig og gravid med sitt andre barn. Far til begge barna er hennes egen far. Morens reaksjon: «Den merra har tatt mannen min.» Årsaken er en helt annen: faren har misbrukt Precious siden hun var tre år gammel. Noe moren er fullstendig klar over.
Precious lever i et sakte dreiende mareritt sammen med sin mor. Moren kan karakteriseres som en menneskelig sump av egosentrisitet og egoisme, men hun er avgjort i stand til å utføre noe som kjennetegner alle varianter av psykopater: Hun tråkker på et menneske som er snillere, med mer mental edelhet i seg enn hva hun selv besitter. Etter å ha sett dette i første omgang depressive dramaet, fristet en til å si: Jorden må være en annen planets Helvete.
Alle disse omstendigheter og omkostninger har resultert i at Precious knapt kan lese og skrive. Hun står i fare for å bli utvist av skolen. Hennes redning, hennes mulige sjanse til å redde seg selv og det hun eier av menneskelighet, er å gripe et tilbud fra en alternativ skole. Og der, gjennom å bli sett og å oppdage seg selv og tro på seg selv, finnes det skjøre lyset av håp for Precious.
Filmens regigrep er nær, vi er tett på skuespillerne hele tiden, noe som gir en rastløs autentisitet og en ofte klaustrofobisk atmosfære. Hovedpersonene underspiller ofte, det er sideblikkenes film, mumlingen og kranglingens film. Men dét må det være i en film med en slik form og en slik tone.
En beinhard og nådeløs film, men ikke en film som føles kynisk. Faktisk er dette et av de mest ærlige dokumenter i kunstnerisk form en har opplevd på lenge, lenge.
