Henry Skrimshander er en talentfull, litt puslete og anonym baseballspiller inntil hobby-talentjeger Mike Schwartz oppdager ham og overtaler ham til å begynne på Westish College – et lite universitet i Lake Michigan, med et ivrig baseballag. Henry blir fort stjerna på laget, og han og Mike utvikler et forhold som minner om trener og elev. Mike er stor, trygg og streng, og mangler talent. Henry er påvirkelig og fokusert på det alt handler om: å sikte, slå, ta imot.
Jeg er ikke typen som blir glad og oppfinnsom ved synet av en ball, og det hjelper ikke at ballen er på et bokomslag og sporten er skildret som god litteratur. Jeg har en tendens til å falle ut når en kamp blir beskrevet i detalj, og hopper galant over "baseballreglene" foran i boka av "Utspillets kunst".
Men litteratur tillater så mye rart. For eksempel å føle en inderlig forbindelse til en sportsidiot. Henry har ingen ord for hva han driver med, eller hva han føler når han gjør det; hans viktigste oppgave i livet er kun å treffe en ball når det virkelig gjelder. Men debutant Chad Harbach klarer, i tillegg til å skrive velkomponert med en god sammenfletting av genre (coming-of-age-/student-/kjærlighets-/sportsroman) å legge hos leseren en umiddelbar sympati for de vidt forskjellige karakterene. Særlig liker jeg opplevelsen av Henrys sommer, hvor han trener for å komme inn på laget: Den voksende gleden over å kjenne at livet henger på greip mellom trening, jobb, soving, spising, det lille sosiale, at maskineriet virker perfekt, og smøres, helt til skolen begynner og Henry blir sterk, fryktsom, og best.
Men hva skjer når tankene, som ikke har noen plass i dette, tar over? Når man begynner å reflektere over sitt eget talent, eller kraft, som man ikke har kontroll over, som krever automatikk og fokus, og ingenting annet?
Vi møter alle karakterene i denne boken i en skjebnesvanger tid: De står på randen av noe. Owen, Henrys elegante, intellektuelle romkamerat, som også spiller på laget, blir forelsket i skolens rektor, Mr. Affenlight, og det er mildt sagt gjensidig. Vi følger dem i forgylte øyeblikk som når som helst kan knuse, samtidig som Pella, Affenlights datter vender tilbake til byen og vil ta opp igjen studiene, etter fire år i et destruktivt ekteskap med en mann hun giftet i en blanding av trass og divanykker for fire år siden.
Det er mye i denne boken, det myldrer av små og store gleder, som Pellas første, egne, enkle jobb som oppvaskhjelp – det gir frysninger på ryggen. Det handler på mange måter om å vende tilbake til noe basisk – gleden over en ball, ord som virkelig treffer – og om å akseptere at størrelsen på en målsetting er relativ.
