Forfater: Sara Stridsberg
Sjanger: Skuespill
Forlag: Aschehoug
Med utgangspunkt i Euripedes' drama om Medea (431) gir Stridsberg nytt liv til den forrådte kvinnen som drepte sine egne barn – og setter henne i et gnistrende dagens lys.
Stridsberg er kjent for å sprøyte liv inn i katastrofale historiske og mytiske skikkelser, som Valerie Solanas, Lolita og nå Medea, ved å rive dem opp av jorda og la dem bygge sine egne murer av en ny logikk som knuses mot andres blikk og allmennregler.
"Omskriv lovene", ber Medea kongen når han kaster henne ut av landet, men han svarer bare: Nei. Medeas mann, Jason, som tok henne inn i Korint, har forlatt henne for landets prinsesse. Medea har ingen tilhørighet, og hjertet hennes er "istykkerslått". Viljen og hevnen er tøylesløs der Jason stråler mykt mot en annen, og kongen står tungt ved sin makt. Det minner litt om en slik drøm hvor man løper i vann. Og om flyktningehistorier.
Ingenting er fast i Stridsbergs tekster, ordene beveger seg konstant, jeg kjenner nesten ikke igjen utdraget på omslaget selv om jeg har lest det før. De lange uforutsigbare linjene som preger romanene er kortet ned her, i skuespillet, men vendinger og detaljer er like fullt Stridsbergerske, ville, nifse og glitrende. Som Medea.
