BOK

Forlag: Pax

Pasjonsfylt angrep på tradisjonell forståelse av maktpolitikk.

Denne bokens prosjekt er å slå et slag for anerkjennelsen av folks følelsesliv i global politikk. Boken angriper tradisjonell statsvitenskapelig og maktbasert teori om verden og dens politiske sammenhenger. Gjennomgangspoenget er at mennesket ikke opptrer rasjonelt hele tiden, og da gjør ikke stater og nasjoner det heller. Forfatteren, Dominique Moïsi, deler verden inn i «de fryktbaserte» og «de håpsbaserte» kulturene. Og han bidrar med gode og tankevekkende analyser av hva som skjer i forhold som er preget av ydmykelse.

Boken er strengt subjektiv fra forfatterens side, med en del kvasse bemerkninger om landene som nevnes, og vi er innom det meste av verden i løpet av 150 sider.

Om USAs gradvise fall på den internasjonale arena skriver han blant annet: «USA har beveget seg fra en håpskultur til en fryktkultur, og har dermed mistet sin naturlige tiltrekningskraft på verden». Han bruker mye plass på Kina og India, som i Moïsis analyser representerer håpskulturer, selv om han mener Kinas fremgang er oppnådd på tross av fravær av «styre ved lov». Mesteparten av Afrika kommer ganske positivt ut av analysene hans, mens Midtøsten ligger ganske dårlig an.

Dominique Moïsi er gjesteprofessor ved Harvard og grunnlegger av Fransk utenrikspolitisk institutt (IFRI). Mannen er klok, bereist og full av akademiske og litterære referanser. Han skrev en artikkel i 2006 i Project Syndicate , som en venn oppfordret ham til å omarbeide til et essay, som kom på trykk året etter i anerkjente Foreign Affairs . Denne boken er en omarbeidet versjon av disse to tidligere publikasjonene.

Hadde dette kun fremkommet i forordet, ville alt vært greit. Boken fremstår dessverre som en blanding av flere sjangre, og det bidrar til å gjøre stoffet mindre tilgjengelig. På sitt beste skriver Moïsi i en essayistisk tone, lettlest og med gode anekdoter og personlige betraktninger. Men så skifter språk og referanser til en tyngre akademisk form. Den blir en hybrid, som om avsender ikke kunne bestemme seg for om han ville nå et smalt eller et bredt publikum.

Her er også mye godt! En riktig skarp betraktning får vi servert når forfatteren møter Vladimir Putin, og rekker å stille ham ett eneste spørsmål: Hvilke portretter av tidligere og nålevende ledere har han på kontoret sitt? Jeg røper ikke svaret, for man skal ikke gi bort alle godbitene i en liten anmeldelse. Men når man leser boken skjønner man hvorfor det er viktig. Det ligger mye følelser i et slikt valg, og disse følelsene kan gi en pekepinn om hva en mann som Putin vil, for seg selv og landet sitt.