Jenta Laure, på det første stadiet til puberteten, kommer en sommer, sammen med sin familie, til et nytt sted. Utseendemessig kan hun gå for å være en gutt. Samtidig sier filmen indirekte at hun er tiltrukket av gutter. Men nærmest av instinkt kaller hun seg MIkael og opptrer som gutt. Det skal avstedkomme dramatikk, delvis av fortvilet og vond karakter, men det åpnes for en forsoning og et håp i det siste bilde.
Det er en film som på sitt nære og realistiske vis føles like ekte som gress og jord. Selv om temaet er spesielt og føles fjernt, hugger filmen tak i en og lager bevegelser i en. For samtidig som den behandler selve temaet, sier filmen mye klokt om forholdet mellom barn og barn, mellom søsken, mellom barn og voksne, først og fremst foreldre. Og den sier mye om forholdet mellom kropp, sinn og hjerte.
