ROMAN
Kain
Forfatter: José Saramago
Forlag: Cappelen Damm
Nobelprisvinneren i litteratur fra 1998, José Saramago (1922–2010), var erklært ateist. Det kan være fristende å lese hans avsluttende roman som et siste stikk til alle som tror på den kristne guden. For i romanen Kain er Gud redusert til et menneske med alle dets svakheter og motsetninger. Det er denne guden Kain får anledning til å bli nærmere kjent med i møter med de mest profilerte personene og kjente hendelsene i Mosebøkene, Bibelens første skrifter. Men et slikt utgangspunkt er å gjøre den betydelige forfatteren urett. Vel trodde han ikke på guder av noe slag, men de bibelske beretningene interesserte ham. Med Kain vender han for siste gang tilbake til temaer han arbeidet med i flere bøker, blant annet i Jesusevangeliet (1991), en bok som opprørte det katolske Portugal. Vårherre har mange nidkjære tilhengere.
Romanen begynner i Edens have, der Adam og Eva får talens gave og Adam for første gang kunne be Eva med til sengs. Deres eldste sønn Kain blir for alle tider selve innbegrepet på en brodermorder. Han slo i hjel sin yngre bror fordi Gud syntes å favorisere Abels offerbål. I så fall, er Gud helt uten skyld i mordet? Som straff er Kain i Saramagos roman henvist til en evig vandring i det landskapet vi kjenner fra bibelfortellingene, fortellinger Saramago elegant snur på hodet ved å menneskeliggjøre guden i fortellingene.
Kain beveger seg fritt i tid og geografi. Slik opplever han at Moses slår i stykker gullkalven israelittene laget da det tok tid før Moses vendte tilbake fra Sinai med budene. Han er til stede da Sodoma og Gomorra blir ødelagt, han ser Jobs fall og vekst, han når byggingen av Noas ark. Det søndagsskolefortellinger fra min tid, i alle fall, der oppriktige naboer skulle forklare for oss barn hvorfor Gud opptrådte som han gjorde. Ingen enkel sak, men vi hadde fasiten. Kain går i verbal tvekamp med Gud. Saramagos konklusjon i romanuniverset er ganske enkelt at Gud er ond, og « – han forstår ikke oss, vi forstår heller ikke ham».
Å lese Saramago for første gang kan være en prøvelse. Tegnsettingen er spesiell; regler for punktum, komma og stor bokstav er satt til sides. Det tar litt før en vender seg til systemet hans, men det er gjennomført, så etter hvert går lesingen lett. Det skal også den finstemte oversettelsen til Kjell Risvik ha mye av æren for. Saramago er i Kain en glitrende forteller, humorist og stadig vital ironiker med en elegant disposisjon av stoffet. At han i flere bøker vendte seg til Bibelen for å finne råmateriale, viser i det minste hvilke kraft det er i det urgamle stoffet, enten man tror på det som åpenbart av høyere makter eller, som Saramago, betrakter det som myter fra en tid da mennesker måtte finne opp gudene for å forstå verden, myter det til alle tider kan diktes videre på. Slik sett har hans ståsted som ateist lite med saken å gjøre. Med Kain har en stor dikter forlatt oss, og jeg gjør meg flid med å fremheve ordet dikter.