Få i Norge hadde hørt om denne fascinerende fortelleren da han i fjor ble tildelt Nobelprisen i litteratur, selv om tre av hans 28 romaner ble utgitt på norsk for rundt 30 år siden. Nylig kom hans siste bok i norsk oversettelse. Også den handler, som resten av forfatterskapet, om det nobelprisjuryen beskriver som «minnenes kunst, med hvilken han fremkaller de mest uhåndgripelige menneskeskjebner». Mens Modiano tidligere har skrevet mye om okkupasjonstiden i Frankrike, handler denne siste boken om minner knyttet til en manns barndom. Glemsel og fortrengning er kjernebegrep i Modianos verden, og romanen innledes med følgende sitat: «Jeg kan ikke gjengi de virkelige hendelsene, jeg kan bare vise fram skyggen av dem».
I «Så du ikke går deg bort»; viser han noen brokker av minner som ikke henger sammen i en helhetlig historie, og nøster litt her og der så bildet blir litt tydeligere, men aldri helt skarpt, der noen deler av bildet fortsatt ligger i mørke.
Men før han begynner å nøste, møter vi hovedpersonen formidlet i et språk av ubehag. Han skvetter til da telefonen skingrer gjennom hele leiligheten — for første gang på tre måneder.
Hos Modiano får vi her enda en beskrivelse av en mann som ikke befinner seg vel i verden, en type skildring som romaner av mannlige forfattere er fulle av; som vår egen Øystein Lønns, for eksempel.
Modianos hovedperson lever i selvvalgt isolasjon fri fra andres påtrengende nærhet: «Han har aldri følt seg så lett som i denne ensomheten..». Så når telefonen ringer, gruer han seg til å måtte inngå i sosial kontakt med dem som trenger seg på.
Telefonsamtalen blir imidlertid den utløsende faktoren for en famlende fremkalling av fortidens fortrengte hendelser.
Vi blir med hovedpersonen når han snubler rundt og snakker med folk som kanskje kan ha nøkkelen til barndommen hans. Så slutter boka med et minne av knasende bilhjul på grusen utenfor guttens soveromsvindu, «lyden av en motor som fjerner seg, og du trenger enda litt tid før det går opp for deg at det er bare deg igjen i huset».