Mitt navn. Jesus Kristus.
Mitt herberge: en pappkasse under broa, en brakke øst for byen, en leilighet i en bakgård. Min hånd frossen.
Kald mynt i pappkoppen.
Snø faller over handlegaten. Her suser elektrisiteten med millioner av watt. Her kan alle gå tørrskodd. Snø smelter over varmekablene. Automatiske glassdører opp og igjen, igjen og igjen uten stans, leder inn i et paradis av pastell, rosa, gullglitter og svart fløyel. Herlighetens julemusikk psykologisk manøvrert til xx desibel designa for nettopp dette. Her stables varer shippet inn fra Taiwan, Kina og Malaysia. Små nette barnehender syr så øynene svir. Barnehender som arbeider inntil hendene blør, i fabrikker med 12-timers skift. Det er barnhender som ikke er barnehender, men arbeideres hender.
Som hvit bomull er tankene nå, til de siste handlende. Hvit og tom som bomull er tankene. Mens de siste skjerf, hansker og silkeundertøy betales og betalingsautomaten vibrerer nesten menneskelig, i intens digital glød.Mens stille snø faller. Og mennesker faller. Guds rike faller ikke.
Se der – presten. Nå er bilen låst og parkert på tilmålt plass. Går litt frossen på knirkende sko til sin oppvarmede kirke. En ferdig redigert preken på minnepennen.
Vet han, at bønn betyr: å lyse, skinne? At oppriktighetens ord får bønnens utsiger til å skinne, lyse? Og vet han, at Jesus Kristus står der, like ved ham, på plassen foran kirkedøra, at Jesus Kristus vil røre ved ham, i et blikk, en berøring? En kuldegysning slår gjennom ham. Han finner sin nøkkel. Og en bleik, ung kvinne ser på ham med store gamle øyne, og han smiler vennlig til henne.
Jesus Kristus, vår herre, som er i alt og alle. Som lever.
Inne på kontoret, før han gjør noe annet, tenner han et levende lys for verdens frelse. Han vil be en bønn for kvinnen utenfor kirken. Han vil lyse, han vil skinne. Han vil skinne i oppriktig bønn. Og ved korset står en engel. Og engelen lyser. Og presten folder sine hender. Snø vil falle.
Nå er jeg her. Mine engler står over dere alle.
Snø faller. Mennesker faller. Guds rike faller ikke.
«når du sitter til bords med en hersker, tenk nøye over hvem du har foran deg,/ og sett en kniv på strupen hvis matlysten blir for stor. / Ha ikke lyst på de lekre rettene hans, for det er svikefull kost./ Slit deg ikke ut for å bli rik! Hold opp med det, forstandig som du er./ Når du ser etter rikdommen, er den borte, brått får den vinger og flyr til himmelen som en ørn.
Se der: Jesus Kristus Guds nåde. Den gamle. Hun i rullator. Hun går i tøfler selv om det er frost i bakken. Hun har store votter på. En rød lue. En kåpe av ubestemmelig kvalitet. Hun mumler ettertenktsomt for seg selv. Det er noe hun skal huske, huske... Hun vakler litt med små skrantende skritt, tar et ekstra grep i styret, legger hodet på skakke, ser en blinkende stjerne, eller er det et julelys? Hun sukker med en indre glede, som bare tilfaller de få. Ja, det er noe hun skal huske... ord kommer som små gule lapper: pepper, mandler, mandariner, sild og kålrabi... og hun banker rytmisk substantivene på plass med langfingeren inne i votten. Og engelen, engelen som står over henne, løfter henne så hun nesten svever, og snø faller på hennes ansikt, og mennesker faller overalt i verden og Guds rike faller ikke.
Se der: Jesus Kristus Guds nåde. Den solide investor, brunbarket i huden av sol etter rekreasjon langs gyldne varme strender, går ned handlegaten, så stødig han kan, så rank som han kan. Nå har han drukket både julekaffe og gløgg og champagne med kolleger og forbindelser, menigheter og losjer, og jovialt har de høyrøstet ønsket hverandre god og velsinga jul, for det har vært et godt år økonomisk og mon ikke neste år skal gi enda større vekst (man nevner ikke tall, man er da i dannet lag). Og han hilser i øst og i vest og smiler sitt velpleide smil og han kjenner seg – tom. Han kjenner et streif av stikkende angst og lammende lede, det klikker liksom i hjerteklaffene og han stopper opp – frykt og uro – og en engel rører ved hans tinning – og han står stille, liksom utenfor alt et sekund eller to, han merker en mild nåde denne nådes engel og han tenker, mens hans øyne reflekterer det glitrende julelys: «alt dette vil bli borte, forsvinne, være som støv, alt er forgjengelig», og snø vil falle over ham, mennesker vil falle, men Guds rike faller ikke.
En 6-7 år gammel jente utenfor handlesenteret kommer med et hvin, peker, så alvorlig og lavt, nesten hviskende: «se mamma, en engel, en hvit lysende engel, se der svever den over nissen», – og mamma ler og sier: «ja, virkelig, en engel over nissen! og de ler igjen og nissen bukker intetanende og nikker og bukker og nikker og bukker og er fuktig på beina og lengter hjem til peis og toddy og svisker og fett og rødvin og and og saus og poteter, og engelen svinner sakte og blir borte for barnets øyne. Og snø vil falle over barnets minne om dette, og mennesker vil falle på dets vei, men Guds rike faller ikke.
Se der går nordsjøarbeideren over torvet. Han har 25 år på plattform, aldri rysta av 10 meter høye bølger, ikkeno slinger i valsen, men helikopterturene er slitsomme, sant nok, men fellesskapet unikt og nå går han alene over torget juleaftens ettermiddag på vei til pub. Grankvister ligger igjen etter juletrærne, han kjenner denne lukten av granbar og blir så vemodig, så fylt med hjemlengsel. Han har kjøpt seg en T-skjorte. Han tenker på sine barn nordpå. Han tenner seg en røyk. Han skal ut om 16 dager. Han skal på pub for en pils. Han har alt for tynne sko. Kanskje vil han bli forkjølet, sengeliggende? Med en lei hoste? Han skulle ønske julen var over. Men se der – et solglimt skjærer ut av skylaget og slår inn i øynene hans. Det er den hellige ånd. Det er Kristus. Jesus Kristus, som ser i nåde. «Jesus Kristus ser i nåde til alle», sier nordsjøarbeideren, overrasket og litt skamfull over sin indre stille stemme, og det er som han vil gråte, og han børster bort et snøfnugg fra dressjakka og vet, at snø vil falle, mennesker falle, men Guds rike faller ikke. Og en engel er over ham og gir ham fred for en time eller to.
Herren velsigne deg
og bevare deg!
Herren la sitt ansikt lyse over deg
og være deg nådig!
Herren løfte sitt ansikt mot deg
og gi deg fred!
Og se: der ved banken står lokalpolitikeren og tar en prat med hvermann. Han kjenner seg i dag så lik med alle. Og han tror helt og fullt, at alt i denne verden handler om valg og at alle kan velge og at alle valg er like for alle, ja, det tror han på. Og han tror på prosenter, tall og statistikk, og han tror på investeringer og skattefradrag, og han tror på seg selv. Og han tror politisk makt er det samme som det alltid har vært, han vet også at næring og tæring er to sider av samme sak. Han er demokratisk, sitt politiske ansvar bevisst. Ja, han tror på så mangt og meget, av denne verdens veksttall og vilkår og forvikla sannheter. Han tror så inderlig på sine politiske valg, at han blir helt forknytt og stiv i ledd og lemmer. Og mens praten går blir han avbrutt av mobilen med ny julesangstone. Den melder og gir beskjed: Nå må han koble seg opp til hytta på fjellet, tenne for varmerør foran garasjen, for kjøleskapet, for tveopptaker, for alarm og utebelysning. Er ikke verden blitt et bedre sted å leve? Er det ikke lykke han kjenner nå i denne opplyste handlegata. Ja, et kunstverk, sannelig et verk for øyet. Hva kan ikke pengene skape? Hvilke krefter skjuler seg ikke i det frie markedets hellige lover? Ja, sannelig om ikke «Markedets usynlige hånd» svever over handel og vandel denne juleaftensettermiddag.
Ja, snø vil falle over hyttetaket i kveld, mennesker vil falle på en slagmark langt borte, men Guds rike faller ikke. Og en engel lyser over ham og han tror det er lykken over å se at handelen går så det suser, men det som suser, er engelens ånd og som han ikke forstår. Lys og kjærlighet vil han få, men vil han forstå?
« For denne verdens Gud har blindet de vantros sinn, så de ikke ser lyset som stråler fram fra evangeliet om Kristi herlighet, han som er Guds bilde. Vi forkynner ikke oss selv, men Jesus Kristus som Herre og oss som tjenere for dere – for Jesu skyld. For Gud, som sa: «Lys skal stråle fram fra mørket», han har også latt lyset skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi ansikt skal lyse fram. »
Og se der, den narkomane kvinnen, syk, med tiltagende magesår. Hun er bleik. Hun har en bunke krølla pengesedler i baklomma, på innerlomme, i strømpene. Hun har nettopp slukt 7 beroligende opiater. Hun kjenner en midlertidig varme. En slags fred. Hun er verken sulten eller tørst. Kan det ikke være det samme? Hun tenker på O. Som ligger hostende i brakka. Han bruker minst et gram om dagen av «den hvite snø». Alle skal jo dø, tenker hun, og kjøper seg en cola. Og der ser hun presten låse seg inn i kirka. Synet av presten gjør henne godt. Som om han åpner for et dypt minne, en erindring om mamma, et minne om omsorg, noe uproblematisk og enkelt menneskelig. Åh ja, snø faller på hennes spinkle hender, mennesker faller omkull i portrom, Guds rike faller ikke. Og hun ser en engel over presten, idet han låser seg inn i sin kirke. Og hun kjenner rusens salige døs, og snø faller, ja, på hennes hår, på hennes bare nakke... og hun faller...faller...faller... Guds rike og guds nådes kjærlighet over de syke og de fattige...
Mitt navn er Jesus Kristus. Jeg er uten bopel. Jeg har brukt opp trygda. Jeg er et null. Gir du en slant? Har du plass? Jeg kan sove på dass. Jeg er ikke så nøye.
Jeg er en flyktning uten identitet. Jesus Kristus, som feires og hylles denne kveld, syng for meg, syng for kjærligheten, til alle, uten stand uten tilhørighet uten hjem, land og identitet.
Her, som det er mer en nok til alle. Her, som det er overflod av alt. Her som pengene er gud. Her, hvor de som snyter mest klager mest. Her, hvor alt lys skal gro. Og så er det ikke plass? Til mitt lys? For også jeg har en bønn.
Hva er som blafrer i vinden der? En lysende engel. Over selvmorderen, og hun som drikker, og han som snyter i skatt, og hvem er hun som gråter i et portrom, et øyeblikk glemt av verden, og hvems barn er det, med de redde øyne, som har sett alt, og hva er det som lyser der, som en fallen, mikroskopisk stjerne: et guds barn, en hjemløs sjel, og er det plass i herberget, eller er det lukket for meg?
Jeg er den papirløse, jeg er flyktningen, Jesus Kristus. Som flykter.
Her er så underlig, så fremmed og kaldt, jeg må vist ha kommet til feil klode?
Og snø vil falle og mennesker vil falle og guds rike faller ikke. Og Guds kjærlighet vil lyse over dem alle, og gi dem fred.
Og engler mange utalligge svever de over den mennesketomme byen. Bare nordsjøarbeideren, som vandrer tankefullt, med henda i lomma, ned den opplyste og så underlig stille handlegaten. Og en engel lyser ved hans side, det er som en dobbel skikkelse, det er engelen som vokter over ham og hans enslige sjel. Snø faller på hans hode og de elektriske lys knitrer i mørket. Ja, mennesker faller, Guds rike faller ikke.
Sitater: Salomos ordspråk, 23,29. Mos. 4, 6,25. 2 Kor, 4,6