Publikum: 10.000

Lyset var på scenen. Lyset kom fra scenen. Det ble antakelig akkurat en slik kveld som Kanye West ville ha den.

Artisten fra Chicago kom på scenen nøyaktig et kvarter for sent. Ikke verst. Amerikanske hiphop-artister pleier å drøye det lengre enn det. Men Kanye West er ikke slik som andre amerikanske hiphop-artister. Han er smartere, kvikkere og mer opptatt av religion, filosofi og pur underholdning enn skrytepavene han konkurrerer på salgslistene med.

Kanye West styrer unna motherfucker-klisjeene, og akkurat det gir ham også aksept i andre leirer enn slike artister vanligvis når.

Han åpnet konserten med en smektende versjon av James Bond-låten «Diamonds are forever» med en strykerrekke bestående av delvis innleide, lokale musikere. Publikum var med fra første sekund på denne begivenheten som skulle utvikle seg til å bli en gedigen fest med en miks av Kanye Wests egne låter og platespilte låter fra musikkhistorien.

Med hvit bukse og bar overkropp spratt han rundt på scenen i en flørtende stil til ellevill jubel. Et av høydepunktene kom da han introduserte at han ville spille en av sine favorittlåter «of all time». Så kom «Take on me». En skikkelig overraskelse som satte publikum i ekstase det minuttet herligheten varte.

Det med å spille kjente hits mellom sine egne låter fremstår også som en liten svakhet. Dette virker litt billig når mannen har to lange album ute, i tillegg til alt han har gjort sammen med andre artister. Men moro er det. Og fest ble det.

Men noen ny Kristus er han definitivt ikke. Han har posert som Kristus på forsida av musikkmagasinet Rolling Stone, og har uttalt at han bør være med når det kommer en revidert utgave av Bibelen. Han har også uttalt at han er det nærmeste hiphopen kommer en Gud. For øvrig betyr Kanye den eneste ene på swahili.

Nok om det. I Bendiksbukta var han bare en gedigen entertainer med fete beats og et råtøft lydbilde som folk danset til, klappet til og sugde til seg med stor nytelse. Mannen på scenen viste at han har et større ego og et digrere selvbilde enn kontinentet han er fra. I motsetning til sine sjangerkonkurrenter kler han det.

Men selv om han var nærmere Sarons Dal enn han noen gang kommer, så er han ingen Gud. Bendiksbukta tar ikke imot guder. Der er det festen som teller.