Denne sannheten har den katolske kirke på mange måter forsøkt å undertrykke gjennom århundrer. Det samme gjelder også sannheten om Jesus: Han var i virkeligheten ikke Guds sønn, bare en fantastisk mann.

Den andre delen av bokens utgangspunkt og bærende idé lyder: Jesus og Maria Magdalena fikk en datter, Sara. Hun la grunnen til en fransk kongeslekt. Maria Magdalena er dermed kristendommens hellige gral, den andre delen av det guddommelige.

Krefter har gjennom århundrer kjempet for å bevare bevisene på denne sannheten. Og sannheten er skjult i malerier av Leonardo da Vinci og i en mengde koder. Ifølge Dan Brown.

Kristne grupper og historiske eksperter har gått til en motkampanje. Ifølge dem er boken full av basale feil, fabrikkerte fakta og misforståelser.

Akkurat det poenget skal vi her ikke ta stilling til. Men vil rungende påpeke: «Da Vinci-koden» er ikke et vitenskapelig verk som baserer seg på nitide studier og sammenligninger. «Da Vinci-koden» er en rekke spekulasjoner i en andrerangs underholdningsroman innen spenningssjangeren. En spenningsroman.

Og bredt anlagte underholdningsfilmer basert på annen — eller tredjeklasses spenningsromaner er mange. Der å nevne i vrimmelen: Kloninger av Hitler klekkes ut verden over. Utenomplanetariske vesener har for lengst kommet til vår klode, de sitter i ledende stillinger rundt i verden. Djevelen besøker oss jevnlig i menneskeskikkelse. Djevelen tar også bolig i unge piker.

Ron Howard er filmens regissør. Han er kjent som en dyktig håndverker, en filmmaker som leverer dyktig komponerte «her og nå»-scener, men han er ingen filmkunstner med personlighet, langt mindre med sine egne visjoner.

Og denne filmen har ingen resonanser utover å være en spenningsfilm som bygger på en idé om en århundrelang sammensvergelse.

Den rene filmkomposisjonen tar utgangspunkt i at den berømte symbolforskeren Robert Langdon (Tom Hanks) en kveld blir innkalt til museet Louvre i Paris fordi en kurator er blitt myrdet.

Som spenningsthriller er filmen mager. Den er full av altfor enkle oppdagelser og en mengde billige løsninger.

Men verre: Disse spinkelhetene er tilkoblet en vedvarende pompøsitet: Pompøse scener, pompøse uttrykk, pompøse replikker.

Og, faktisk: Det er en pompøsitet som iblant bikker over i det latterlige.

Dette svekker spenningsnerven fatalt. I så måte føles filmen ofte flat og uspenstig, der den skulle ha vært spiss og pirrende. Og for mennesker som ikke har lest boken, må første halvdel føles svært dunkel.

Tom Hanks og Audrey Tautou føles som slappe påstander. De tenner oss ikke, og kjemien mellom dem fortoner seg langt på vei som forholdet mellom to kolleger som tåler hverandre, men ikke mer.

Dom: En pompøs film, og det bør en spenningsthriller aldri være. Og med et plot/et tema som ikke har styrke og nærvær nok til å holde oss naglet. Uansett hva en mener om et plot, bør det skapes slik at det kan gi en illusjon av troverdighet. Det gjør det ikke her.

Knut Holt

Pompøst og magert spenningsdrama

Da Vinci koden

USA 2006

Regi: Ron Howard

Manus: Akiva Goldsman etter Dan Browns roman ved samme navn

Skuespillere: Tom Hanks, Audrey Tautou, Ian McKellen, Alfred Molina, Jean Reno, Jurgen Prochnow