Aldri før har noen spilt for så mange på en arena, unntatt utendørs stadionkonserter. På The O2 i London (tidligere kalt Millennium dome) har han med fredag kveld spilt 21 konserter for til sammen rundt 400.000 mennesker. De første 140.000 billettene ble solgt ut på vanvittige 20 minutter, og så krasjet nettet.

"21 nights in London" er historisk på enda en måte: Det er siste gangen den geniale popkongen spiller hitsene sine. 49-åringen har imidlertid ikke spart på hitlåtene under konsertene.

Party like it's 1999 Da vi var der, åpnet han likegodt med " 1999", partylåten over alle partylåter. For de fleste andre artister i verden ville det vært ensbetydende med å legge lista så høyt at det ikke er mulig å komme over under resten av festen. Men ikke for Prince. Rundt 300 låter har han vekslet på i løpet av konsertene, ikke to konserter har vært like.

Som han selv sa, mens han satt med pianoet sitt og spilte 20 sekunder av " Controversy" og 10 sekunder av "Kiss" og stoppet litt opp og kikket oppgitt utover publikum: — I've got so many hits!

Store stjerner innom Konsertserien startet 1. august, og ender altså fredag kveld. Sannsynligvis med et vanvittig show. Her forleden stakk forresten sir Elton John innom og overvar konserten. Og Prince inviterte ham selvfølgelig høflig opp på scenen, hvorpå de to gigantene sang i duett : "The long and winding road" av Beatles.

Selv om han teppebombet publikum med hits, var det ytterst sjelden han framførte dem i plateversjon. Hysterisk funky "Delirious" som vanligvis presenteres med fullt band, gjorde han om til et solonummer med piano i boogie-woggie rytme. Han leker og jammer, lager vrier, kommer med intro på en låt - og fortsetter med en helt annen.

Du blir fullstendig revet med av artisteriet, den kirurgisk presise musikaliteten og den ustoppelige positive energien som følger med mannen.

Afterparties

Og ikke nok med det. Etter hver eneste av de 21 konsertene har det vært arrangert afterparty i Indigo, en klubb med plass til 2000 mennesker inne på O2. Og på mange av disse har Prince personlig dukket opp og spilt både to og tre timer etter at hovedkonserten var ferdig.

Da vi var der, gjorde han en nesten halvtimes lang versjon av "Come Together", igjen av Beatles, og sikkert et kvarter av Zeppelins " Whole Lotta Love". Boblende av improvisasjoner og lek, flørting med publikum, vrenging av temaer og temposkifter, men hele tiden med så mye groove og funk at publikum ikke stod stille et sekund.

Musikken i fokus - Now i wanna jam to "Musicology", sa han plutselig og trommeslageren satt i gang den uforlignelige beaten. Så bygde de opp låten, dekonstruerte den, kom tilbake på sporet og stakk ut til venstre igjen. Som en actionfilm du aldri vet hvor ender, den bare hamrer deg kontinuerlig i magen, til alt på en nesten uforståelig måte er over.

Her stod musikken i sentrum. Nesten ikke lyseffekter, ikke noe snakking med publikum, bare som en privat fest hos den største festskaperen i pophistorien.

Etter å ha vært på konsert med de største i verden, fra Bruce Springsteen, Rolling Stones, Pink Floyd og Michael Jackson og samtlige Quartfestivaler i historien, inklusive David Bowie, er konklusjonen tindrendre klar:

Ingen kan måle seg med Prince!