— Altså, dette må ikke bli noen traurige greier. Og så må vi ikke ha for mange folk som skal inn og ut på scenen med ledninger!
Det bestemte utsagnet kommer fra Reidar Mofjell. Sammen med resten av St. Patrick's - Totto Torjussen, Jan Inge Rasmussen og Even Ruud - sitter han i Telfords Pubs innerste gemakker, hvor så mange betroelser har falt i årenes løp. Karene har så vidt begynt på en løst strukturert øvings- og planleggingsseanse foran den viktige dagen fredag 19. september. Da markeres bandets tjueårsjubileum i Multisalen i selveste Kilden. St. Patrick's skal først i ilden med utdrag fra sitt irsk-dominerte folkemusikkrepertoar, deretter entrer De Dannan scenen.
Toppband
— De Dannan?
Himling med øynene. (For en uvitenhet!) Totto oppklarer med overbærende ærefrykt:
— Et av dagens aller fremste, irske band. Jeg har fulgt dem tett siden jeg ble tipset om dem på en irlandstur i 1975; de spilte ofte på Hughes' Pub i An Spidéal utenfor Galway. Besetningen har skiftet litt over tid, og jeg kjenner flere av dem personlig.
Hvorpå kvartetten havner i en engasjert diskusjon om band og enkeltmusikere. Navnene er så mange at de kunne fylle en hel Knausgård-roman.
— Dere har ingen planer om å gi dere?
— Fremmed tanke. Egentlig er det jo ei smal greie å holde på med irsk folkemusikk uten bass og slagverk, men det er altså blitt 20 år så langt og vi har mange spillejobber rundt om i Norge. Marquee Band sier at de har holdt på lenger enn oss, men de spiller jo bare hver andre juledag! gliser Even Ruud. (Hvis tidligere, musikalske karriere omfatter pubslageren «Sport er feigt».)
Misjonærene
— Når dere legger så mye energi ned i dette, så er det vel fordi dere er glade i musikken og vil at andre også skal bli det?
— Klart det. De første årene vi holdt på, fikk vi drahjelp av alle de irske pubene som vokste fram i Norge. Nå, når vi spiller for publikum, pleier vi gjerne å dra til med noen singalongs av typen And it's No, Nay, never - det krever de alltid - pluss at vi tar noen sanger som er mindre kjente, men som vi håper skal vekke interesse for sjangeren, forklares det tilnærmet unisont.
— Og så er vi jo ikke noe utpreget boyband! avkrefter Even Ruud. Samme mann trekker også fram en annen oppside ved å spille i St. Patrick's:
— Da jeg hadde passert 30, mistet hår og fått mage, opplevde jeg for første gang at jenter på 19 syntes jeg var kul. Det var det jo verd å vente på!
— Har dere gode instrumenter?
— Åååh. Vi er nerder, innrømmer Jan Inge Rasmussen og legger ut om gitaren han sitter med der og da. (Det var visst noe med 1936.)
Mikael Wiehe
På uforklarlig vis dreier så samtalen seg inn på den svenske EU-avstemningen (!) for mange år siden. Om den kan Totto opplyse følgende:
— Mikael Wiehe var så sterk motstander at han for sikkerhets skyld gikk og forhåndsstemte «nei», i tilfelle han skulle ombestemme seg!
Tar en risk
— Gratis er det ikke. Ja, vi tar en risiko, medgir Totto Torjussen og Even Ruud om det å leie Multisalen i Kilden og hente toppbandet De Dannan over fra Irland. Samtalen med Fædrelandsvennen finner for øvrig sted samme dag som Odderøya Live har gått til skifteretten.
— Hvor stor risiko?
— For å si det sånn: Det bør ikke være ett ledig sete. Når det er sagt: Dette er så gøy at vi gir søren! sier Even. (Det med «søren» er et uttrykk han ber om at benyttes i ettertid. Opprinnelig bruker han et annet ord.)
— Det gode er at en arrangør på Kongsberg har booket De Dannan dagen etter oss, slik at vi blir to til å dele på kostnadene, legger Jan Inge Rasmussen til.
— Og avtalen med Kilden er grei, understreker Totto.