Vi er i skumringstimen. I havet har sola gått ned. Vi ser den ikke, men vi aner at et eller annet skjer bak skyene. Klokka har passert 19.30. Skumringstimen, når tussmørket legger sitt tynne, mørke teppe over hav og land; det er ikke kveld, det er ikke natt, det er skumring, noe midt imellom alt, skriver Stavanger Aftenblad.
Fotografer og filmfolk elsker skumringstimen. Det svake, spesielle lyset er perfekt til å lokke fram alt fra romantiske stemninger til tung dysterhet.
Vinden er mild, men småtøff i kastene. På toppen av lerretet kjemper et par frivillige med å feste tauene skikkelig. 1500 mennesker benker seg i Sogndalstrand amfi. Vi er på havkino. Vi ser svart sjø gni seg skummende mot Langholmen og Grasholmen til høyre og venstre for det gigantiske filmlerretet. Det er som om naturen har valgt å spille med i filmen.
Stjerna
På første benk sitter Kim Bodnia. Han har vært med på det meste i Nordisk film, men dette overgår alt han har opplevd av premierer.
— Det er helt utrolig. Fantastisk. For et sted. For et folk. Det er den mest spesielle filmpremieren jeg noensinne har vært på, sier han og hilser i øst og vest. Statister står i kø for å få bamseklem av Kim, for her er alle på fornavn med stjerna. Her er det kos med Kim.
I bakken ned til amfiet står en munk. Han har vandrestav med tegnet til filmen innrisset.
— Det er tidligere ordfører Gudmund Holmen som har laget staven.
Munken er ikke hvem som helst. Det er Olav Lundø. Far til regissøren. Det skal snart vise seg at faren har en rolle i filmen. Uten replikker og tarmene ute. Død. Men når er han i aller høyeste grad levende.
— Jeg er så stolt av gutten min. Han har i årevis levd med stram økonomi for å få til filmen. Paul fikk en veldig ro over seg da han ble far. Nå har han to babyer. Vi må vel kunne kalle filmen for en baby, sier Olav Lundø.
Blaute sokker
Kim Bodnia er i storslag. Han poserer for alle som vil foreviges sammen med stjerna.
Slik blir «Skumringslandet»
— Paul er en unik regissør. Han klarte å få fram våre indre drivkrefter. Etter at tragedien rammet, vise han nok en dimensjon ved seg selv. Det forteller at han er komplett som regissør, skryter Bodnia og hilser hjertelig på en statist i full krigsutrustning. Så fort Bodnia er utenfor høreavstand, forteller statisten om en filmstjerne helt uten nykker. Han forteller om søkkblaute kostymer og at de sto splitter nakne i ei hule og skiftet. Bodnia vrei de blaute sokkene og tok dem på seg igjen akkurat som alle andre på settet.
Filmen begynner
Så blir det mørkt på Stranno. Filmen begynner. Skumringslandet møter endelig et publikum. 1500 mennesker applauderer når navnene til Daniel Henriksbø og Mats Bjarg dukker opp. Det er fest. Premiere. Sjampanje. Men samtidig vemod. Alt som blir gjort og sagt har et bakteppe. De to som døde er ikke glemt.
— Jeg er sikker på at Daniel er her med det spøkefulle smilet sitt, sier Henning Høifødt, fotografen som på mirakuløst vis klarte å redde seg i land den skjebnesvangre ettermiddagen for tre år siden.
Filmen er over. Folk går stille gjennom Stranno. Det er tid for ettertanke. Hva har vi sett? Holder filmen? Tematisk treffer den uten tvil tidsånden, men kritikere er kritikere og fallhøyden er skyhøy.
— Jeg har en veldig god følelse. Alle som har sett filmen har gitt gode tilbakemeldinger, sier Paul Magnus Lundø og smiler fra øre til øre. Han er i mål. Etter ni år er han i mål.
- Det løfter filmen opp til et internasjonalt nivå
Lager film om kamerat som ble tatt av bølgene
Henlegger drukning
- Vi visste det var veldig farlig
- Er bare forferdelig og trist