Foo Fighters - In Your Honor

Foo bør holde seg til energisk poprock. Visesang er ikke helt Dave Grohls greie.

Eks-Nirvana-trommeslager Dave Grohl er ubestridt leder av Foo Fighters. Denne gangen tar han for alvor grep og slipper seg selv løs med to album og over 83 minutter musikk. Dobbelalbumet er splittet mellom en velkjent rockedel med gassen relativt langt inne og popfølelsen godt synlig, og en nesten utelukkende akustisk del der Grohl leker visesanger. Bruken av ordet «lek» er bevisst her, for Grohl er ingen Nick Drake, selv om enkelte forståsegpåere har antydet det. Den akustiske halvdelen av In Your Honor er derimot en litt under middels singer/songwriter-plate som i lengden blir kjedelig av mangelen på skikkelig såre og gripende melodier og tekster. «Still», «Over And Out» og avsluttende «Razor» har noe ved seg, men ikke mer enn at dette forhåpentlig ender som et påfunn fra Grohl. For han og de tre andre mer medieanonyme fighterne er opplagt bedre når de plugger inn gitarene og trykker på. Grohl skriker i gang tittelkuttet, en rasende mastodontrocker som spenner forventningsbuen stramt. Og Foo holder lenge. «No Way Back», «Best Of You», «DOA» og «The Last Song» er alle knallåter som har den optimale blandingen av melodi og energi. Et par mer dempede låter mot slutten av rockedelen trekker gledesintensiteten ned, men ødelegger ikke det samlede inntrykket. Foo Fighters finner ikke opp kruttet på nytt, har ikke laget noe mesterverk, men kommer til å rocke ordentlig på Quart i sommer. ROBERT HOFTUN GJESTAD

Rock nok

Foo Fighters

In Your Honor,

RCA/SonyBMG