FARSUND: Gallerist Alfred Vaagsvold er fornøyd med sommerens utstilling på Lista, FOLK-05. Men han er opprørt over hvor vanskelig det var å få realisert den, med null støtte fra for eksempel Kulturrådet.

Han mener nemlig at det er ytterst viktig for norske kunstnere og kunstmiljøer å møte kunst og kunstnere fra andre kulturer. Det skjer på Lista akkurat nå.

Han er svært takknemlig for at Vest-Agder fylkeskommune fulgte opp, sammen med Sparebanken Sør og bedriften Øgrey i Farsund.

— Det er vel sånn at vi oppfattes som outsidere i forhold til det etablerte kunstmiljøet og i forhold til kunstviterne og kunstnerne. Nå har vi holdt på med dette her ute siden 1992, og ikke et eneste spor er det etter oss i Sørlandets Kunstmuseum, annet enn katalogene, sier han.

Vaagsvold, og hans medarbeidende kunstnerkollega Solfrid Olette Mortensen, ønsker å stille spørsmål, å sette ting i relieff. Denne gangen har de latt kunstnere fra tre verdensdeler møte hverandre på Lista, rett og slett for å «se hva som skjer».

Kultursjokk

Prosessen i forkant av utstillingen som åpnet for to uker siden var spennende, da 12 kunstnere fra ulike land bodde sammen på Lista og utarbeidet sine prosjekter.

— Det fungerte utrolig bra. Jeg hadde nok forventet et langt større konfliktnivå enn vi fikk. Du kan tenke deg en som kommer fra en eller annen millionby i Asia, som så blir plassert her på Lista i en brakke og med en gammel sykkel og får beskjed om å klare seg selv, butikken er fire kilometer den veien og fyret er fire kilometer den veien, du må lage maten selv og du får et symbolsk utstillingsvederlag{hellip} det var også en del av prosjektet FOLK, og det gikk veldig bra. De fra Phnom Pehn fikk nok sjokk, men etter tre dager kom de seg. Det er tydelig at naturopplevelse er noe som må læres, forteller han.

Flerkulturelle nordmenn

Han lærte også av prosessen at det kan være langt større kulturell avstand mellom Alfred Vaagsvold og en nabo på Lista enn mellom ham og en kunstnerkollega fra Asia.

— Vi er flerkulturelle oss imellom, vi nordmenn også, og det er en viktig ting å ta med seg, sier han.

— Får du mange negative reaksjoner på utstillingen?

— Noen negative reaksjoner kommer det jo, men folk er så høflige overfor meg at det er sannelig ikke så lett å vite om dette provoserer, sier han.

Mer enn 20 kunstnere fra en rekke land, fra USA i vest til Kina og Kambodsja i øst, Canada i nord og Tyskland i sør og fra Norge og Sverige deltar.

— Er det sånn at vi i Vesten ikke takler den kunsten som ikke er skapt innenfor vestlige koder? Er vi så imperialistiske at vi ikke anerkjenner som kunst det vi ikke liker fordi vi ikke kjenner kodene, spør han engasjert for å forklare meningen med utstillingen.

Undergrunnsfunksjon

— Dette galleriet er etablert gjennom mange år, men det har likevel en undergrunnsfunksjon. Er det kunstens oppgave å være provokatør? Er kunstens vesen sånn at det rører ved noe i oss som gjør at vi føler oss provosert, og er denne utstillingen en provokasjon også for kunstnere og kunstvitere, spør han.

Og midt i denne refleksjonen nevner han at den installasjonen som foreløpig ser ut til å ha mest provokativ kraft er hans egen «Installasjon på stein», der han har lagt et ukjent antall klesplagg utover på rullesteinsstranda.

— En dame sa: Her kan vi ikke ta med bestemor, for hun kan ikke tåle å se pene klær brukt på denne måten. Det sier meg at installasjonen fungerer, den setter fokus på noe som har med vårt bruk og kast-samfunn på den ene siden, den sier noe om intimitet, fordi klærne er det vi har nærmest huden, og den sier noe om prisen på klær, hvem er det som produserer dem, hvorfor er de så billige hos oss, hva med barnearbeid og de kvinner som sitter innelåst på fabrikker for at vi skal få billige klær, sier han engasjert.