Paradiseffekten, Torild Wardenærs sjette diktsamling, handler ikke så mye om paradis som det trykket som oppstår ved en forestilling om et paradis. Drømmen om det himmelske har blitt en form for villfarelse; som når en «korsmesse vever og vever mitt eneste plagg» og «jeg svøper meg så lett og så tett at bare døden kan spjære». Det finnes derfor også et opprør mot det paradisiske i denne samlingen: «jeg venter meg ingenting / ikke lykke, ikke å forstå evigheten». På sett og vis er det like mye apokalypsen som paradiset som utgjør ressonnansbunnen her, men at noe skal kunne erstatte verden slik vi kjenner den, virker utenkelig og blir forbundet med galskap: «Jeg kan hva tid som helst bli grepet av en udødelighetens galskap». Allerede fra første linje, «Vi har kanskje sovet oss gjennom livet», har Wardenær grep om leseren. Det er en akutt fortellerstemme her. Og den må vi høre på: «Kanskje skal vi våkne opp på dødens terskel med asurøyne / med alle sommerens gulloblater i munnen / villig til å gi oss selv tilbake til jorden i gave / ja, vi vet det med sikkerhet nå: framtiden skal få oss / de umælende fårene og de varmekjære sikadene skal vitne om det og / fra offerets høyeste punkt / skal svarttrosten, uten en flekk av synd / synge og synge.»Torild Wardenær kan knapt kalles noen naturpoet. Hennes mange referanser til dyre— og plantelivet bærer snarere preg av en vitenskapelig distanse, som en slags fenomener man undersøker uten egentlig å ville være på parti med dem a la Francis Ponge. Referansene gir uansett en effekt av en svevende, nesten ekstatisk registrerende dikterstemme. Jeget som opererer i disse diktene har øyne og ører for slike ting som «sprukne bær», «stillheten etter jordedderkoppene» eller «en hvit ibis over minefeltet». Kort sagt en verden som «strutter av liv». Paradiseffekten kan derfor også leses som en hyllest til livet. At forfatteren velger seg fenomener med en skal vi si naturlig poesi i seg - så som «albussneglens sykluser» og «frø fra vikker og tiggersoleier» - er ok. Faren er naturligvis at at sneglen og blomstene blir redusert til bruksgjenstander i dikt, mer enn å bli tilskrevet en poesi i seg selv (slik det også gjelder benevnelsen av «nattpåfulgøyesommerfuglens syklus» og «Kristi blodsdråpe»). Torild Wardenær skriver uansett med stor forståelse, og hun kan vanskelig oppfattes som bastant. Med dikttitler som «Forstanden er en plageånd» og «Jeg faller ut og inn av min egen sjel» nærmer forfatteren seg det selvironiske. Dikterjeget fremstår derfor som både sprekt og vittig, og kan tillate seg uttalelser som «Jeg lever i denne begynnelsesløse tiden» eller «Disse gammeldagse våpen!». Titlene i diktsamlingen er forresten ofte som små dikt i seg selv, og er med på å løfte hvert enkelt dikt.I Paradiseffekten blir altså naturen et bilde på det jordiske liv slik det allerede fungerer uten paradis, som noe vidunderlig i seg selv: «jeg vil ikke gå glipp av [...] skjærenes elleville lek under den enorme vårhimmelen». Slik avslører også Wardenær paradisforestillingen som avhengig av det jordiske. Og det gjør hun på en elegant, interessant og forståelsesfull måte. BOKForfatter: Torild WardenærTittel: PARADISEFFEKTETENDikt Forlag: AschehougPål Gitmark Eriksen