Det var fullt hus på premieren, og stemningen var stor. Dag Schreiner har spilt denne revyen for tusener i Stavanger. I Kristiansand er det satt opp to forestillinger. Det kan bli behov for flere.
Dag Schreiner har skapt noen ubetalelige typer. En av dem er Bøgvall Kai, sjømann en gang for lenge siden. Han har vært på klassefest og beretningen om den hører til høydepunktene i revyen. Dette nummeret illustrerer hva som er det beste i Schreiners forestillingen: Typen er utrolig ekte, troverdig på tross av overdrivelser. Teksten holder høy kvalitet og er nesten fri for blødmer. Fremførelsen er suverent dyktig og hele nummeret sitter som et skudd. Det kaller ikke på gapskratten, men litt på humringen, litt på medfølelsen, litt på undringen og joda, litt også på den uhemmede latteren.
Svært annerledes er nummeret HKHKPRL, med en fjerntboende norsk prinsesse som utvilsomt utgangspunkt, men med en tekstutvikling mot det helt absurde: Ustyrtelig morsomt og lettsindig, men helt ufarlig hvis noen skulle frykte noen form for majestetsfornærmelse.
Revyen har, naturlig nok, et visst lokalt Stavanger-preg. Et nummer om Stavanger-musikalen en gang for alle er nok ikke like morsomt i Kristiansand. Det refererer til en lang rekke lokale sanger hvorav de fleste er ukjente her. Men ellers er det nok å more seg over, som lærer Gundersens erfaringer som natteravn, beretningen om bror min og brødrekjærligheten og Pensjonisten. I to Elton John-sanger når han de store høyder både som sanger og som revyartist.
Av en eller annen grunn ble det pøst ganske mye røyk ut over scenegulvet sånn rett som det var. Jeg må innrømme at det var litt vanskelig å begripe intensjonen med det. Scenedekorasjonen er enkel, nesten litt trist, i alle fall sparsommelig. Kostymene er fulltreffere, og som helhet har revyen en svært tiltalende blanding av skjemt og litt alvor, en slags ettertenksomhet som appellerer til varme følelser.
Emil Otto Syvertsen