Hans venner gjennom femti år møtes på stampuben en stille formiddag for å utføre hans siste vilje: Å strø asken hans utover en kystby i England. Selv har de bodd hele sitt liv i et strøk av Øst-London. Og gjennom denne reisen, med krangler, humoristiske replikker, avdekking av håp og behov, vises deres og Jacks liv, helt fra de var atten år. Gleder, mistak, knuste håp og knuste knokler, vennskap, drikking, jobbing, glimt av kjærlighet. «Siste runde» kan minne om en bluesmelodi. Og som i en ekte blueslåt kan det som fortelles oppleves like trist som en mandag morgen i november da du vet at strømregninga ikke er betalt. Men som i en god bluesmelodi, er der likevel fine, sterke klanger av håp og varme, munterhet, djervhet og fandenivoldskhet.Utover den rene, konkrete historien, makter denne filmen å avspeile mange aspekter. For det er en hjertevarm film, og en film som besitter en dyp menneskelig forståelse. Og i den forståelsen ligger vissheten om at selve livet består sorg og glede. Lys og mørke. Håp og resignasjon. Smerte og fryd. Sommer og høst. Whisky og kaffe. Og det faktum at et vennskap kan ha mange faser og fasetter. Pluss dette, da: Vi tror ofte vi velger selv, hva det nå enn er. Men egentlig er det Livet selv som velger, utmyntet i miljø og arv. Dette kaldeidoskopet får filmen vist i korte, konsise scener, enten i små tablåer eller poengterte og ladede, nesten kammerspillaktige konstellasjoner og kollisjoner. Samtidig er dette også stor underholdning. For det konkrete, det dagnære og det lakonisk humoristiske er hele tiden rommelig til stede.Det er et stjernelag regissør Fred Schepsi har fått med seg for sin overføring av Swifts roman til filmduken. Michael Caine (et vell av filmer, hvem husker ikke «Get Carter») som avdøde Jack, mannen som egentlig ville bli lege, men som endte opp som slakter som sin far, på grunn av tradisjoner og manglende økonomi. Bob Hoskins (bl.a. «Mona Lisa») som den rappe, kjappe, velmenende gambleren, hvis kone har forlatt ham og hvis datter bor i Australia, han vet ikke om han har barnebarn, engang. En ugjenkjennelig David Hemmings (hvem husker han ikke som kynisk fotograf i Antonionis «Blowup» fra 1966?), i dag er han gråhåret og førti kilo tyngre. Han spiller en mann som engang drømte om et liv som profesjonell bokser. I dag sier de om han: «Alltid full, alltid for sein.» Og Tom Courtenay («Påklederen» og «Dr. Zhivago»), han tolker innehaveren av et begravelsesbyrå. Velkledd, ryddig, med fast grep om tilværelsen. Jack sier om han før han dør: «Han er den eneste av oss som er den han ønsket å være».Samtlige gir formsikre prestasjoner av høy karat. Når du totalt glemmer at noe er skuespilleri, da har det lykkes for skuespillerne.Tross filmens rikholdige innhold av whisky og halvlitre, er det en av de sobreste filmer denne anmelder noensinne har opplevd. En film som makter å kombinere det underholdende med dyp innsikt i menneskers sorg og skuffelser, håp og higen.Se den, før du gjør noe som helst annet!Knut HoltSiste rundeEngland 2001.Regi og manus: Fred Schepisi. Etter en roman av W. Swift. Skuespillere: Michael Caine. Tom Courtenay. David Hemmings. Bob Hoskins. Helen Mirren. Ray Winstone.