BOK

Forfatter: W. G. Sebald

Tittel: AUSTERLITZ

Roman

Oversatt fra tysk av Geir Pollen

Gyldendal

I de relativt få skjønnlitterære bøkene den tysk-engelske forfatteren W. G. Sebald rakk å skrive før han omkom i en trafikkulykke senhøstes 2001, fremstår han som en fornyer av den litterære uttrykksformen. Dette befestes ytterligere i «Austerliltz», boken som nå foreligger på norsk og som ble den siste forfatteren rakk å gjøre ferdig. Den boken vil bli stående i europeisk litteratur som et mesterverk. Sebald er den lavmælte visdommens og den ubestikkelige ydmykhetens forfatter. En litteraturens Gandhi. Hans litterære temaer er minnene og glemselen. Men deri ligger ikke originaliteten hans. Den ligger snarere i hans fordringsløse og samtidig omkalfatrende iscenesetting av minnenes labyrinter. Han utfordrer skillet mellom fiksjon og fakta og legger seg like ved siden av den virkelighet vi drar kjensel på. Deretter forskyver han grensene, men så forsiktig at man knapt merker det. Slik fanger han etter hvert leserens oppmerksomhet. Man leser og lytter med den største årvåkenhet.

Fortelleren i «Austerlitz» er en ikke navngitt engelsk akademiker som under en reise til Belgia i 1960-årene tilfeldigvis møter den eksentriske mannen Jacques Austerlitz. Han synes å ha alt sitt jordiske gods i en gammeldags ryggsekk. De to møtes første gang i Antwerpen, kommer i snakk og Austerlitz gir seg i kast med en grundig redegjørelse omkring festningsbyen Antwerpen. Om hvor meningsløst det er å bygge tradisjonelle festningsanlegg. For ethvert festningsanlegg innbyr til angrep, mener Austerlitz. I de kommende årene møtes så de to sporadisk. Og etter hvert oppstår et fortrolighetsforhold. Den sky Austerlitz begynner å fortelle om sitt liv. Han vokste opp under dystre forhold på en avsides prestegård i Wales. Først i voksen alder får han rede på at han var kommet dit med en barnetransport fra Praha i 1939. Han er i virkeligheten tsjekkisk jøde. Så fortsetter boken med Austerlitz jakt på sine røtter. Gjennom nær europeisk historie. Gjennom knivskarpe erindringsbilder. Austerlitz reiser tilbake til Praha. Der finner han barnepiken sin og får vite at moren hans, operasangerinnen, forsvant i Theresienstadt, faren hans, motstandsmannen, forsvant i Paris.

Austerlitz har levd et isolert liv og plages av det kaos det er ikke å vite hvem man er eller hvor man egentlig kommer fra. Han har kompensert og fortrengt ved å skaffe seg en umåtelig detaljert arkitekturhistorisk og historisk viten. Overalt hvor han kommer vil han vite noe om byer, jernbanestasjoner, festningsverker, gamle herregårder, Theresienstadts tekniske oppbygning og funksjoner. Slik har han i årtier gjort seg blind for alle «farlige» nyheter. Og slik blir Austerlitz fortrengning en parallell til vårt forhold til historien. Kanskje særlig til Tysklands fortrengning og fortielse gjennom mange år.

Spesielt for Sebalds bøker er bruken av små sort-hvitt bilder. De finnes som illustrasjoner overalt i teksten; landskaper, trappeoppganger, bakgårder, dører, vinduer, mennesker. De synes å verifisere tekstens autensitet, men samtidig undergraver de den. Bokomslaget viser en gutt med lyse krøller iført et musketéraktig hvitt kostyme. Han liksom hilser med hatten til fotografen (og til leseren). Kanskje er det den unge Sebald. For gjennom boken blir jeg-fortellerens stemme ofte til forveksling lik forfatterens egen. Sebald var selv et krigsbarn, født i Bayern i 1944. Faren var tysk offiser. I et Tyskland som ikke var villig til å ta et oppgjør med fortiden, kjente Sebald seg etter hvert fullstendig utilpass og han slo seg ned i England fra 1966 som universitetslektor.

Hva husker vi? Hva er det som har festet seg i hukommelsen vår? Og, viktigst av alt, hva er det vi ønsker å huske? Dette er det essensielle i denne enestående boken.

Torbjørn Trysnes