Når journalister debuterer som romanforfattere og spesielt hvis de er ansatt i en av de ledende tabloider her til lands, da er det ikke måte på hvilken oppmerksomhet de blir til del. Så også med Dagblad-journalist Opedal som nettopp er kommet med romanen «Jøss!» En gjennomsnitts norsk romandebutant er sikkert overlykkelig for en femtepart av den oppmerksomhet Opedal har fått. Men slik er det nå engang blitt i dagens medie-Norge.
Som skjønnlitterært romanprosjekt er etter mitt syn ikke «Jøss!» så mye å rope jøss for. Aldeles på det jevne om journalist Gary Riim som plutselig etter et intervju med et litteraturmenneske på Theatercaféen, bryter sitt særdeles faste levesett og tar seg ei fyllekule i København. Så rulles livet hans opp i tilbakeblikk etter hvert som romanen skrider frem. Et litt sørgelig liv som gjør at man får en viss sympati for denne Riim.
Opedal skriver bra og med sin lange erfaring både fra VG og Dagbladet kjenner han tabloidmaterien til bunns. Det er her styrken hans ligger. For, som han uttaler til Aftenposten: «Jeg tror alle debutanter tar utgangspunktet i seg selv». Han har nok sett og hørt mye, Opedal, som han sterkt har mislikt. Derfor bruker mye plass i boka til Riims refleksjoner over livet i en avisredaksjon.
«Stopper journalisten opp og begynner å tenke, e det fare på ferde. Da kan det verste skje: Han kan miste trua på journalistikken, og mister en journalist trua, e han fortapt». Slik snakker nyhetssjef Sjark Henriksen i Dagens Nyheter, avisa der Gary Riim jobber. For Gary Riim har begynt å tenke, ser livet sitt i perspektiv. Det er farlig, det. Avslørende ord er dette og sterke forfatterspark til dagliglivet i en avisredaksjon.
Som roman ikke det store, verken litterært eller psykologisk dyptloddende nok. Men som en studie av en avisredaksjon i Akersgata anno 2004 og som en harselas over journalistyrkets iboende faenskap er boka både alvorlig og fornøyelig lesning.
Torbjørn Trysnes