Djevelens ryggradSpania/Mexico 2001Regi og manus:Guillermo del ToroUtøvende produsenter:Agustin og Pedro AlmodóvarSkuespillere: Marisa Paredes. Eduardo Norigera. Fredrico Luppi. Inigo Garces. Fernando Tielve. Irene Visedo.Denne filmen markedsføres som en grøsser. Det er den ikke. Den er et klokt drama fra et barnehjem i Spania under slutten av den spanske borgerkrigen, året er 1939.Filmen er lagdelt på en sømløs og delikat måte. Den handler om en privilegert, våken gutts møte med en fremmed og nådeløs verden: Barnehjemmet. Den er en skildring av et lukket, lite samfunn, det ensomt beliggende barnehjemmet. Det er et langsomt melodrama som kulminerer i vold og død, men som også etterlater et skimt av håp. Håpet knyttes til de helt unges fremtid og til kvinnenes klokskap. Den er også en spøkelseshistorie: En gutt som tidligere bodde på barnehjemmet og som forsvant under mystiske omstendigheter, sies å gå igjen. Og den nye gutten, Carlos, ser dette gjenferdet, han blir «kontaktet» av det.Filmen er også et symbol og en allegori. De symbolske og allegoriske linjene ligger i selve handlingsstrukturen, og det allegoriske er å se på som en politisk skisse av borgerkrigen og opptakten til den: Forholdet mellom fattig og rik, utnytting, utbytting, nøysomhet, grådighet, disiplin.Spøkelseshistorien føles uvedkommende. Vi forstår at den også symboliserer fortiden, gamle synder og grusomheter, men de klassiske grøssereffektene føles utenpåklistrede og fordummende. De er ikke verdig filmens øvrige dramaturgi. Filmen har en het koloritt. Den fanger inn et spansk landskap og en spansk glød med en skarpt blikk og en presis, sann følelse. Regien veksler smidig mellom åpne og lukkede landskap, og med en nennsom nærgransking av menneskers ansikter, tause granskinger som sier oss alt som skal sies.Guillermo del Toro må være en meget bevisst og balansert personinstruktør, en kan ikke forlange mer av de ymse barneskuespillerne. Frederico Luppi og Marisa Paredes tolker eldre, forstående mennesker med både verdighet og skjønnhet. Hadde dette verket unngått det stadige spøkelseselementet, ville det ha vært en film i pakt med filmens to eldre mennesker: En film av verdighet, klokskap og skjønnhet. Her billiggjøres den tidvis av det stadig oppdukkende spøkelset.Synd. Stor synd.Knut Holt