— Det er utrolig beskrivende for hvordan livet er - hvordan kjærlighet og vennskap er, sier Frank Brunner.
Klokker
Året var 1997. Han hadde nylig flyttet til USA og begynt på Yale University. En dag tok kristiansanderen turen til Wadsworth Atheneum Museum of Art i Hartford, Connecticut sammen med en venninne.
Han forteller:
— Vi gikk rundt og kikket på forskjellige utstillinger, da hun tilfeldigvis spurte meg hva klokka var. Jeg sa jeg skulle sjekke i foajeen, og så gikk jeg tilbake gjennom en korridor - og fikk øye på to klokker som hang ved siden av hverandre på veggen. Jaha, tenkte jeg. Klokka er ti på to, da vet jeg det. Jeg gikk tilbake og tenkte at det var veldig vakkert med de to klokkene. Jeg hadde aldri sett to klokker sammen på den måten før. Da vi gikk ut igjen viste jeg venninnen min klokkene og så helt tilfeldig en merkelapp på veggen, forteller Brunner.
På lappen sto det at de to klokkene faktisk hadde et navn. De var et kunstverk, nemlig «Perfect Lovers» av den kubansk-amerikanske kunstneren Felix Gonzalez-Torres.— De går på batterier, så den ene vil alltid gå litt foran den andre. De kan umulig gå helt likt hele tida. Det er en visualisering av kjærlighet. To mennesker som følger hverandre, men som aldri kan være helt synkroniserte, sier Brunner.
Aids
Gonzalez-Torres publiserte verket i 1991, og dediserte det til sin kjæreste, som samme år døde av aidsrelatert sykdom. Situasjonen er annerledes i dag, men den gangen var aids knyttet til sterke fordommer og mye frykt.
— På denne tida var aids og hiv djevelen selv, og flere av Torres sine arbeider hadde referanser til sykdommen - det samme gjaldt mye annen kunst, sier Brunner, som liker den enkle utførelsen av kunstnerens idé.
— Ofte er det måten noe er laget på som gir den eksistensielle følelsen. Med Torres er det gjerne selve ideen, mer enn det rent estetiske. Han er kjent for å bruke enkle minimalistiske grep, og jeg synes det er noe av det som gjør det så genuint. Han forener et minimalistisk utrykk med noe som er tettpakka med emosjonell mening, forklarer sørlandskunstneren.
Mening
Gonzalez-Torres døde i 1996, bare 38 år gammel - også han av aidsrelatert sykdom. Men karrieren hans var lang nok til å gjøre inntrykk, ikke minst på Frank Brunner.
— Han har fulgt meg hele tida. Jeg jobber nok annerledes, og jeg har et annet formspråk, men jeg føler at jeg har noe av den samme lengselen og det samme ønsket om å skape gjenkjennelse hos folk. Den følelsen jeg fikk da jeg så «Perfect Lovers», at noen har uttrykket noe akkurat slik jeg også føler det, det er det jeg ønsker når jeg lager et bilde, sier han.